Lars Sponheim ber velgernerne ta parti mellom to ikke-sosialistiske regjeringsalternativer. Siv Jensen møter Venstre på samme måte som FrP ble møtt av Willoch i 1986 og 1987.
Mens Siv Jensen og FrP er blitt store og etablerte på ikke-sosialistisk side, oppfattes de som like outrerte som før. Den virkelige rampegutten er imidlertid Venstres Lars Sponheim. Akkurat da Høyre hadde fått et pusterom, og forberedte seg på å være brobygger mellom sentrum og FrP frem mot 2009, tråkker Sponheim uti igjen. Han vet hva han vil (og hva Høybråten vil). Problemet for Høyre er at partiet ikke kan velge mellom sentrum og FrP. De må alle henge sammen om det skal bli regjeringsskifte.
Gårsdagens avklaring om at Venstre heller foretrekker en ren Ap-regjering i mindretall er ikke så dramatisk som den høres ut. Det er langtfra første gang at Sponheim roser Jens’ første regjering (2000/01). Et moderne, sentrumsorientert Ap fokusert på å modernisere og effektivisere offentlig sektor. Uten for store bindinger til LO. Uten å være avhengig av konservative partier som SV og SP. Et slikt Ap kan et reformfokusert Venstre med radikale forslag samarbeide med. Tyngdepunktet i norsk politikk forblir i sentrum. Akkurat slik Lars Sponheim ønsker det.
Sponheims styrke som partileder for Venstre siden 1996 har vært å gjøre om idépartiet Venstre til et maktorientert parti. Før Sponheim kunne Venstres landsmøter til forveksling ligne de resolusjonskverner av noen landsmøter SV hadde. Med meninger om mangt, men uten evne eller vilje til å påvirke noe som helst.
Sponheims maktresonnementer har vært krevende både for Venstres tillitsvalgte og medlemmer, men nå begynner ihvertfall velgerne å følge efter. Både i Bergen og Oslo gjør lokale Venstre-politikere sitt beste for å følge opp Sponheims maktpolitiske krumspring.
Velgerne må avgjøre tvekampen på ikke-sosialistisk side
Høyre og FrP har siden 1995 sloss om å være størst på ikke-sosialistisk side. Med FrPs stagnasjon og Høyres fremgang ved året svalg er denne tvekampen på ingen måte avgjort. Høyre ønsker å bli størst, for dermed å ha initiativet når forhandlinger om en ny regjering skal starte efter valget i 2009. Solberg og co vet at hvis FrP blir størst blir det svært vanskelig å få med sentrum. Siv Jensen på sin side håper at FrP skal bli så store at tyngden i seg selv tvinger de andre partiene til å ta stilling. Men veien til makt i norsk politikk går via sentrum. Hvis Høyre og FrP efter valget i 2009 ikke trenger begge sentrumspartiene, men kun ett av dem for å skape flertall kan en H/FrP-regjering hente vekslende støtte i Stortinget. Vel å merke hvis regjeringen overhodet blir etablert.
Norge har ikke investitur. En regjering er ikke avhengig av en positiv tillitserklæring for å bli etablert. Men et flertall på Stortinget må ihvertfall peke på ett alternativ, skal det få oppdraget av Kongen. Hvis SV, SP, Venstre og KrF alle peker på Ap og Jens Stoltenberg, blir Siv og Erna sittende med skjegget i postkassen.
Liberaleren har flere ganger oppfordret H, KrF og V til å gå mer offensivt til verks, og oppfordre velgerne til å velge mellom et alternativ bestående av disse tre, og et alternativ der FrP er førende. Skal vi dømme efter 2005-valget foretrekker velgerne at FrP er førende. Eller ihvertfall med i kabalen. Det var ytterpunktene i det ikke-sosialistiske spekteret som hadde fremgang; FrP – og Venstre.
Problemet både for Siv og Erna er at de ikke kommer utenom sentrum. Med sitt utspill igår ber Lars Sponheim velge mellom to ikke -sosialistiske alternativer; et alternativ bestående av V, KrF og Høyre – og et alternativ der FrP er med (men uten sentrum). Velgernes svar kan bli å gi de fire partiene flertall – sammen.
Hvis politikk er viktigst
Og det er det jo, både hvis man skal tro Sponheim og Jensen. Da bør partiene kanskje slutte å snakke så mye om hvem som skal samarbeide med hvem, og heller la sakene råde. Velgerne bør stemme utfra hvilke løsninger og saker de mener er viktigst.
Sponheim listet opp 3 viktige områder der Venstre ikke har øyekontakt med FrP. Siv Jensen poengterte riktig nok at det ikke kan være slik at FrP som et av de to største partiene i koalisjonen ikke skal være dét partiet som må ofre mest av sin politikk – og ikke minst at det er slutt på den tiden da de andre partiene tok FrPs stemmer for gitt. Men er det ikke nettopp hva Siv selv forsøker; å ta Venstres stemmer for gitt?
Kartlegg politikken!
Hvis det er lov å gi FrP et råd, må det være at partiet setter seg ned med programmene, og utarbeider forslag til kompromisser på de områdene Venstre selv definerer som viktige. Da får Venstre og velgerne se hvilke kompromisser Venstre sier nei til uten engang å ha sett dem. Men disse forslagene til kompromisser vil først komme for dagen efter valget. For partiene går til valg på egne programmer, og så er det valgresultatet og forhandlingene efterpå som avgjør hvem som har fått de sterkeste kortene på hånden.
Samtidig, et råd til Venstre: En tilsvarende kartlegging bør gjøres, og gjerdestolper bør settes ned for å markere grensen for hvor langt eventuelle kompromisser kan gå.
Jensen bruker tyngdekraften mot Venstre
Da FrP i perioden 1985 – 89 var minst på Stortinget med kun 2 mandater, bidro partiet til at Willoch-regjeringen valgte å gå av i 1986, og hindret en Presthus-regjering i 1987. Da var Willoch og Høyre snare til å så tvil om FrP egentlig var et borgerlig parti.
Idag er det Siv Jensen som bruker Willochs argumentasjon, mot Venstre. I flere debatter igår forsøkte Siv å så tvil om Venstre egentlig er et ikke-sosialistisk parti. Underlig argumentasjon fra et parti som selv visste å benytte sin vippeposisjon som Stortingets minste parti – Slik Venstre gjør nå. Og ikke minst fra et parti som i opposisjon i forrige periode skapte flertall sammen med sosialistene – mot en ikke-sosialisitisk regjering. Slike argumenter vil nok FrP få høre fremover mot 2009-valget.
Sammenligningen med Venstre i 1985
For Venstre blir det ihvertfall enkelt å svare på ett argument, selv om det sikkert vil svi for den gamle garde.
Enkelte peker på at sist Venstre forsøkte et samarbeid med sosialistene, i 1985, falt partiet ut av Stortinget, og kom ikke tilbake før 8 år senere. Da overser man at Venstre idag knapt er sammenlignbart med Venstre i 1985.
I 1985 hadde Venstre liten troverdighet som ikke-sosialistisk parti, og var overhodet ingen kraft å regne med i maktspillet på Løvebakken. Efter 11 år med Lars Sponheim som leder er partiet trygt plassert på ikke-sosialistisk side, og tillegg har partiet troverdighet pga sin klare front mot FrP. Ikke-sosialistiske velgere som ikke ønsker FrP med på laget, vet at de kan stemme Venstre.
Alternativene velgerne må ta stilling til i 2009
Vi kan se for oss følgende alternativer ved stortingsvalget om 2 år:
1. De velgerne som ønsker en regjering der Høyre er trukket inn mot sentrum, må stemme Venstre og KrF.
2. De som ønsker en regjering der Høyre er trukket mot FrP, må stemme på FrP.
3. De som ønsker en bred ikke-sosialistisk regjering må stemme Høyre.
4. De som ønsker et moderne reformorientert Ap befridd fra dagens regjeringspartnere bør stemme Venstre – eller Ap.
5. De som ønsker at dagens regjeringssamarbeid skal bestå må stemme på SV og SP, men ikke på Ap (jfr pkt. 4).
I ly av kaoset på ikke-sosialistisk side kan Ap gjøre et godt valg, løftet opp mot gamle høyder. Også dagens kaotiske regjeringssamarbeid kan få velgere som ikke ønsker en eller annen ikke-sosialistisk regjering til å stemme på Ap.
Isåfall får Lars Sponheim oppfylt sin drøm om en sentrumsorientert regjerig i en eller annen form. Om Venstre fortsatt er på Stortinget for å spille ball med Ap, er en helt annen sak.
