Verdens øyne er rettet mot det ikkevoldelige opprøret mot Burmas brutale militærjunta. Asia er stappfullt av diktaturer som knapt får samme oppmerksomhet. Lonely Planet illustrerer hvordan diktaturene forskjellsbehandles.
Militærjuntaen har styrt Burma helt siden 1962. I 1988 ble et opprør kvalt i blod. Frie valg i 1990 ble neglisjert, og vinneren, Aung San Suu Kyi ble satt i husarrest. Der sitter hun ennå. At hun vant Nobels fredspris i 1991 har ikke hjulpet på utviklingen. Burma er omdannet til en gedigen slaveleir der arbeidskraften utnyttes til siste trevl for å berike juntaen og deres lakeier.
Burma er knapt det eneste av Asias diktaturer. Nærmere Europa finner vi den lite tiltalende mixen av kongehus og islambaserte diktaturer understøttet av den frie verdens forsvarer, USA.
Lenger øst dominerer kommunistdiktaturene China, Nord-Korea, Vietnam, Laos, og det autoritære Kambodsja, der ekskommunisten Hun Sen er den reelle hersker.
China er verdens mest omfattende undertrykkende regime, der 1,3 milliarder mennesker er berøvet sine medfødte rettigheter. Om to år kan China feire 50 års sammenhengende okkupasjon av Tibet. Norge slapp med 5 år. Tibetansk kultur og levevis er truet, og tibetanerne er en minoritet i eget land. Kommunistdiktaturet China er virkeliggjort den «lebensraum»-politikken Hitler drømte om å sette ut i livet. China holder sin beskyttende hånd over sine ideologiske brødre i Nord-Korea, som bedriver tiden med å sulte ut sitt eget folk samtidig som verden trues med kjernefysisk ragnarok. Den kraftig voksende økonomi gir Beijings blodstenkte ledere mulighet til å utnytte ikke bare egne men også andre lands borgere. Penger og våpen strømmer til diktaturer i Afrika, mens Beijing-regimet hindrer verdenssamfunnets forsøk på å gripe inn i folkemordet i Darfur. Også militærjuntaen i Burma har kommunistene i Bejing som sin nærmeste allierte.
Chinas enorme økonomiske makt får selskaper som nyter godt av vestlige prinsipper for ytringsfrihet og markedsøkonomi til å underkaste seg verdens mest omfattende diktatur. I dagens Dagbladet oppfordrer Amnesty og SV norske myndigheter til å bruke Oljefondets eierandeler i IT-selskapene Yahoo og Google til å stoppe brudd på menneskerettigheter i China. Begge selskapene godtar kommunistdiktaturets sensurbetingelser, og Yahoo bidro til å gjøre Beijing oppmerksom på epostkorrespondansen menneskerettighetsaktivisten Shi Tao hadde med utlandet. Dermed havnet han i fengsel.
Imens fortsetter norske idrettsfolk ufortrødent sine forberedelser til deltagelse i Beijing-OL neste år. Det er hevet over enhver tvil at regimet kommer til å utnytte lekene til politisk propaganda. I Norge jubles det fortsatt over at Jesse Owens pekte nese til nazi-regimet under Berlin-OL i 1936. Kan vi forvente slike leggspark til Beijing-diktaturet i 2008? Det er lov å håpe.
I skyggen av Chinas økonomiske mirakel foretar kommunistdiktaturet Vietnam økonomiske tigersprang. Verden står i kø for å investere, uten å skjele sjenerende mye til overgrepene mot menneskerettigheter. Dagbladet på nett publiserte nylig en sterk historie om overgrepene i Vietnam, uten at vi så noen stå i kø for å fordømme regimet i Hanoi.
Mens Kjell Magne Bondevik som statsminister gikk i spissen for å oppfordre til boikott av teak fra Burma, hører vi lite om hva som skjer i Kambodsja. I Norge får nyheter fra nettopp Kambodsja oppmerksomhet, spesielt hvis det handler om det forlengst kastede Røde Khmer-regimet. Folkemordet i Kambodsja på slutten av 1970-tallet ble som kjent først fornektet av AKP, som så forsøkte å relativisere, bortforklare og unnskylde ugjerningene. Også dette diktaturet fikk støtte av kommunist-China, mens dagens sterke mann støttes av det rivaliserende kommunistregimet i Vietnam.
Tilbake til Burma.
Høsten 1997 hadde jeg en rundtur til Asias diktatur; China, Laos, Vietnam og Kambodsja (inkludert pga Hun Sens kupp samme sommer). Nord-Korea tillot ikke individuell turisme, såjeg hadde lyst til å forsøke å ta meg over grensen illegalt. Det ble med tanken.
Da jeg krysset grensen mellom Vietnam og Kambodsja så jeg lastebil på lastebil med tømmer parkert ved en grenseovergang. Var det teak? Ikke godt å vite, men i norsk presse har jeg siden knapt kommet over artikler om annen teak-eksport enn den fra Burma.
Med meg i ryggsekken hadde jeg «Southeast-Asia on a shoestring», en guidebok fra Lonely Planet. Jeg leste naturligvis også om de landene jeg ikke besøkte. Kapittelet om Burma hadde en helt spesiell innledning, med overskriften «SLORC – should you go?». Her ble det utførlig redegjort for militærjuntaens overgrep, situasjonen til Nobelprisvinneren og samvittighetsfangen Aung San Suu Kyi. Temaet var naturligvis om et besøk til Burma ville markere støtte til regimet, eller om det var mulig som turist å bidra til å lette kårene til de undertrykkede gjennom valg av bosted, spisesteder og kjøp av souvernirer etc. Lonely Planet konkluderte med at den enkelte selv måtte vurdere om det var riktig å besøke Burma eller ikke.
Jeg hadde sommeren før vært med på store markeringer i Oslo i forbindelse med besøket til Chinas daværende president Jiang Zemin. Jeg stusset over at Lonely Planet ikke beæret de andre diktaturene i Asia med det samme moralske innledningskapittelet.
Det er bra det kommer frem i norsk presse at det er kommunistdiktaturet China som bidrar til å holde militærjuntaen i Burma ved makten.
Vi har ingen illusjoner om at juntaen vil være tilbakeholden med bruk av makt fordi fredelige buddhistmunker går i spissen for protestene mot forverrede levekår og mangel på elementære rettigheter.
Kommunistdiktaturet China holder umenneskelige regimer som Nord-Korea, Burma, Sudan og andre ved makten. Miljøet ødelegges, individuelle rettigheter krenkes, alt mens Bejing-slakternes makt øker. Det er på tide at myndigheter, turister og privat næringsliv både i Norge og andre land tar et oppgjør med regimet. Det er mulig kommunismen er død, men diktaturet og undertrykkelsen lever i beste velgående. Hvor lenge skal de få holde på?
