Toril Fiskerstrand avslørte egentlige holdninger til et flerkulturelt samfunn for en reporter med skjult mikrofon fra NRKs «Osenbanden». Holdninger som er veldig vanlige person og person imellom – men lite synlige i den offentlige debatten.
Fiskerstrand er bystyrekandidat for Oslo Høyre. For partileder Erna Solberg er uttalelsene en stor skuffelse. Ikke rart, når man tenker på jobben Per Ditlev-Simonsen og Erling Lae har gjort for å bygge Oslo Høyre som et parti for et flerkulturelt samfunn. Noe som er helt nødvendig i en by så preget av kulturelt og etnisk mangfold som Oslo faktisk er.
Fiskerstrand
trakk seg igår fra alle verv, men det er for sent å trekke seg fra bystyrelisten. Hun kan derfor godt havne i bystyret efter valget mandag.
Hennes kolleger med flerkulturell bakgrunn både i eget og andre partier i bystyret fremstår som overrasket over uttalelsene. Enten har hun holdt sine egentlige holdninger godt skjult – eller så er hun lurt i en felle.
Og nå påstår Fiskerstrand at uttalelsene er tatt ut av sammenhengen, selv om hun ikke forsøker å løpe fra uttalelsene slik de falt. Hun tar selvkritikk og sier at hun burde reservert seg mot premissene fra «velgeren» hun møtte på stand. Nettopp.
Slike velgere møter alle som står på stand, uansett om partiet du tilhører markerer seg positivt eller negativt i forhold til et flerkulturelt samfunn. Ingen kan bli overrasket over at det skjulte grumset kommer til uttrykk i slike situasjoner. Velgerne har en sjanse til å snakke direkte med beslutningstagerne, og vil «lese dem teksten». Hvis ikke kandidaten selv har tenkt gjennom og forberedt seg på at situasjonen ville oppstå, burde ihvertfall de som er ansvarlige for valgkampskoleringen i Oslo Høyre gjort det.
Det politisk korrekte – og det ukorrekte
I den offentlige debatten er det streng meningsstyring av hva som er politisk korrekte og tolererbare holdninger og ytringer. De som kommer med såkalt ukorrekte uttalelser (og det gjelder ikke bare dette temaet) får passet sitt raskt påskrevet.
Utsagnene til Fiskerstrand er kanskje oppsiktsvekkende i den offentlige debatten, men er vanlige og utbredte på gater og streder, person og person imellom. Du trenger ikke engang servere noen alkohol for at slike uttalelser skal komme. Det var en tid man måtte gjøre akkurat dét.
Språket – nøkkelen til likeverd?
Ta Språkrådets definisjoner av hva en nordmann er, eller NRK Østlandssendingens ordliste over «uheldige» ord og uttrykk i integreringsdebatten og andre innslag som omhandler flerkulturelle saker, temaer og situasjoner.
Språk er makt, ord og definisjoner kan inkludere eller ekskludere. Man kan være så presis eller upresis man ønsker, alt efter hvilket budskap man vil kommunisere. Det hagler av eksempler på bevisst bruk av språk i valgkampen – og det gjelder ikke bare integrering. Et annet eksempel er innholdet i begreper som privatisering og konkurranseutsetting. Venstresiden er bevisst uklar når disse begrepene brukes.
I Aftenposten har det foregått en debatt om heldige og uheldige ord og begreper knyttet til det flerkulturelle. Senest i dagens avis er dette tema.
Ta meg selv som eksempel. Helhvit, etnisk nordmann. Min kone er innvandrer. Og norsk statsborger. Er hun nordmann? Nei, hun er kvinne. Er hun flerkulturell? Kan hun kalle seg norsk?
Mine barn er ikke annengenerasjons innvandrere. De er født her. Er de flerkulturelle? Ja, vi bestreber oss på at de skal være det. Og slik kunne jeg fortsette.
Samfunnet endrer seg, og språket med. Smertelig kanskje, men nødvendig. Vi kan ikke ha et språk som ikke speiler samfunnet.
Men da kan vi vel heller ikke ha en offentlig debatt som ikke speiler samfunnet? Da får pipen fort en annen lyd. Særlig hos dem som har nettopp de politisk korrekte holdningene som den offentlige debatten preges av.
Skjult mikrofon – stempel på den offentlige debatten
Fiskerstrands uttalelser er nyttige, som en påminnelse om at den offentlige debatten ikke speiler den faktiske debatten utenfor de kjente og alment tilgjengelige debattarenaene.
Liberaleren er mot rasismeparagrafen i Straffeloven. At holdninger som faktisk eksisterer kommer frem i lyset – i den offentlige debatt, er helt nødvendig for å kunne debattere grunnlaget for holdningene.
Målestokken på ytringsfrihet er ikke om de politisk korrekte holdningene kommer frem. Men at holdninger de færreste liker er like naturlige i den offentlige debatten. Man trenger slett ikke å like alt som kommer frem – men man skal like at det kommer frem. Debatt, dialog og konfrontasjon er nødvendig.
Å forby eller la være å omtale noe, betyr ikke at «noe» forsvinner. Det forsvinner bare fra det offentlige rom.
Jeg har forsøkt å gjøre det til et motto for mitt politiske arbeid at jeg ønsker et samfunn bygget på kunnskap og mangfold fremfor fordommer og enfold.
Å fjerne fordommer og enfold er bare mulig med debatt og kunnskap.
Bruk av skjulte mikrofoner for å avsløre fordommer og enfold kan føre til at noen temaer og ytringer blir mer skjult – ikke mindre. Det er ikke et kvalitetsstempel på den offentlige debatten i Norge at det er nøvendig å bruke skjult mikrofon for å få frem holdninger som er så vanlige.
Snarere tvert imot.
Fremfor å stemple Fiskerstrands uttalelser, bidrar Osenbanden til å stemple den offentlige debatten.
