Spørsmålet om ekstra bilavgift i rushtiden har dukket opp i valgkampen, og for en gangs skyld er det sosialistene som viser økonomisk forståelse.
Det er vanskelig å komme med noen god fasit på hvordan offentlig infrastruktur skal utformes. Det er umulig å fjerne alle problemer knyttet til offentlig drift så lenge det anses som et offentlig ansvar å bygge veier. Det er således absolutt legitimt med uenighet rundt dette spørsmålet blant liberalister.
Det finnes imidlertid grenser for dumskap. Å bruke 2 milliarder kroner på bygge en bro til et sted der det bare bor snaue 9000 innbyggere er et eksempel. Et annet eksempel er å la 100 000 mennesker sitte to timer om dagen i kø i 20 km/t.
Jeg har forståelse for at borgerlige politikere synes bilistene samlet sett betaler for mye i avgifter. Jeg har imidlertid mindre forståelse for at de vender motstanden mot de avgiftene som faktisk kan forsvares istedenfor de som bare er dumme. De fokuserer på bompenger istedenfor importavgiften.
Grunnen er enkel. Importavgiften er en skjult avgift som bare betales av og til. Bompenger er derimot synlige og betales hver dag. Det er således mest populistisk hensiktsmessig å vende sinnet mot bompenger. Kanskje også fordi det er snakk om nye avgifter som innføres knyttet til konkrete prosjekter, mens importavgiften er evig. Har alltid vært der og kommer alltid til å være der.
Rettferdighetsmessig og effektivitetsmessig er imidlertid fokuset helt malplassert. Det å eie en bil er ingen belastning på hverken veier eller for miljøet. En avgift på å eie en bil er håpløst, den eneste begrunnelsen er sannsynligvis å skaffe store inntekter til statskassen, og det er ingen legitim grunn.
Det er imidlertid naturlig at den som kjører på en vei skal betale for den. Bilister som kjører mellom Oslo og Drammen skal betale for den veien og bilister som kjører mellom Tromsø og Alta skal betale for den veien. Hvorfor er mennesker med forståelse for markedsøkonomi så imot at den som bruker en tjeneste skal betale for den.
Dersom det er få som ønsker en vare i forhold til kapasiteten, så er det naturlig at prisen senkes. Dersom det er alt for mange som ønsker et produkt, så er det naturlig at prisen økes. Vi kjenner resultatet av tjenester som prises alt for lavt. Hva tror du blir resultatet dersom El-kjøp på Carl Berner begynte å selge 28 tommers flatskjerm-tver til 500 kr pr stykk, Rimi begynner i Sannergata begynner å selge Grandiosa til 2 kr pr stykk eller en bensinstasjon begynner å selge bensin til 3 kr pr liter.
Køer!
For lav pris fører til køer. Køer er ofte også et resultat av for lav pris. Det koster ingenting ekstra å kjøre inn og ut av storbyer i rushtiden, og resultatet er kø.
Her er det på tide å komme med to forbehold. Det er selvsagt på sin plass å nevne at det at trafikken går sakte og at turen således også tar lengre tid, er en kostnad. Men tydeligvis ikke stor nok. Det er like selvsagt grunn til å påpeke at køer kan skyldes for liten kapasitet på veiene. Dersom man stengte alle andre veier inn til Oslo, bortsett et felt fra Drammen, ville det bli kø, selv med høy rushtidsavgift.
Nå er imidlertid situasjonen at veiene inn til de store byene er tilnærmet tomme store deler av dagen, mens det er kostbare og irriterende køer morgen og ettermiddag. Dette er tåpelig og prisdiffersiering er en naturlig prismessig løsning på dette problemet.
Sosialistene har skjønt dette, selv om vi ikke skal underslå at ønsket om ekstra inntekter kan være en ekstra gulrot, men de argumenterer langt på vei med markedsøkonomisk logikk. De borgerlige nekter imidlertid å ta dette inn over seg, og det er trist.
Det er rettferdig at de som kjører i rushtiden betaler mer.
