Oslo ligningskontor har gjort ferdig rapporten om granskningen av den hemmelige reisekontoen til FrPs stortingsgruppe. Kontoen er en arv fra partiets splittelse i 1993/94.
Det var i juni 2006 at den hemmelige kontoen ble avslørt. Oslo ligningskontor mente det kunne ligge noe kriminelt bak, og varslet Økokrim. Enden på visen ble at Oslo ligningskontor skulle granske om FrPs 6 stortingsrepresentanter i perioden 1994 – 1997 hadde fått fordeler de skulle ha skattet av. Det er denne rapporten som nå er ferdig.
I tillegg resulterte avsløringen i at Stortingets presidentskap innførte strengere regler for partigruppenes bruk av bevilgede midler. Mot FrPs stemmer.
Hagens merkverdigheter
FrP er vanligvis de første til å slå ned på sløsing og ukorrekt bruk av skattebetalernes penger. For det er nettopp derfra pengene Stortinget bevilger partienes grupper kommer.
I denne saken brukte imidlertid Carl I. Hagen en høyst merkverdig argumentasjon for å unngå å rapportere hvordan stortingsgruppen brukte pengene.
Han hevdet at når pengene først var bevilget var de ikke lenger skattebetalernes midler, men istedet «stortingsgruppens eiendom». Hvordan ville han reagert om offentlig byråkrati eller mottagere av subsidier hadde brukt samme argumentasjon?
Skattesaken – en arv fra splittelsen
Det er nesten ingen som husker de mange episodene fra det siste året før FrPs liberalister fikk marsjordre våren 1994. Men en av episodene ble kalt «gruppesekretærstriden», og det er i efterdønningene av denne at reisekontoen ble opprettet.
I januar og februar 1993 tok Carl I. Hagen til orde for å endre FrPs programposter om EU og om innvandring. Da var programmet nesten ferdigbehandlet. Landsmøtet i mai 1993 fulgte stort sett Hagens forslag, men gjorde samtidig en del verdiliberale vedtak som Hagen, Alvheim, Gundersen og andre likte dårlig.
En uke før valget var Hagen så desperat over den dårlige oppslutningen at han i et direktesendt radioprogram var villig til å ofre partiets skattepolitikk – en pillar for partiet i 20 år. Han ble satt kontant på plass, men efter valget gikk splittelsen over fra å handle om politikk, profil og strategiske veivalg til å dreie seg om lojalitet til Carl I. Hagen.
Valgresultatet ble 7% og minus 12 representanter. Partiet satt igjen med 10 innvalgte. Hagen foreslo da å sparke to av partiets tre politiske rådgivere (som da ble kalt gruppesekretærer). Et mindretall i stortingsgruppen gikk imot. De pekte på at inntektene ikke var så dårlige at det var nødvendig å redusere staben. En slik reduksjon kunne også gå ut over kvaliteten på arbeidet.
Det hadde også vært strid i gruppen om rollen til Hagens kone Eli. Til tross for at hun var ansatt ble hun oppfattet som en lyttepost for Hagen – og som aktør i partiets og gruppens indre arbeid. Efterhvert ble hun flyttet, og titulert «formannssekretær».
De to gruppesekretærene ble sparket, og den tredje gikk i solidaritet. Dermed fikk FrPs stortingsgruppe frigjort de midlene som ble plassert på den såkalte reisekontoen. Bruken av midlene er blant annet skildret i Jan Simonsens selvbiografi «Ikke helt A4».
FrPs skattesak – helt annerledes enn Ditlev-Simonsens
Stortingets regelverk er blitt endret, og FrP-representanter gransket for mulig skattesnusk. Hva som ble konklusjonen på granskningen får vi ikke vite. Ihvertfall ikke ennå.
I innledningen av valgkampen var mange i Høyre fortvilet over at hele partiet led på grunn av én folkevalgts disposisjoner av egne penger.
FrPs skattesak har imidlertid helt andre dimensjoner. Det handler nemlig ikke om egne penger for Carl I. Hagen, Fridtjof Frank Gundersen, Hans J. Røsjorde, Øystein Hedstrøm og Jan Simonsen. Det handler om skattebetalernes penger. Om folkevalgte og ledelse i et politisk parti systematisk og bevisst har unndratt penger fra beskatning. Tross Hagens argumentasjon (se over) er jeg ikke i tvil om at han visste hva han gjorde.
Hvis du har fått visse goder av arbeidsgiver plikter du å skatte av dem. Det er dét denne saken handler om.
Siv rydder opp – og offentliggjør efterpå?
Siv Jensen har arvet denne saken fra sin forgjenger som leder av stortingsgruppen. Det er liten tvil om at saken oppfattes som pinlig for partiet.
Hvis nå rapporten skulle vise at det skulle vært skattet av bruken av pengene, og forholdet ikke er skattemessig foreldet, kan det hende at Siv tar initiativ til at de representantene det gjelder betaler sin restskatt først.
Så kan hun offentliggjøre rapporten – og de impliserte kan si at de har ryddet opp overfor myndighetene allerede.
At Stortingets øvrige partier ønsker rapporten offentliggjort nå, er forståelig. De vil stemple FrP som juksere.
Hagen er den eneste av de aktuelle som fortsatt representerer FrP. Alvheim er gått bort, Hedstrøm og Røsjorde har gitt seg med politikk, mens Simonsen og Gundersen er ute av partiet.
Uansett om og når rapporten blir offentliggjort, er det bra at Stortinget nå sørger for skikkelig regnskap og revisjon over hvordan partigruppene bruker skattebetalernes penger.
Det er meningsløst at partiorganisasjonene skal måtte offentliggjøre sine regnskaper og givere, mens deres folkevalgte kan skjule bruken av sine penger.
