Vanligvis pleier jeg ikke å stemme, men i år skal jeg stemme på et alternativ til det borgerlige byrådet i Oslo.
Rasjonelle aktører vet at ens individuelle stemme ikke har påvirkning på valgutfallet. Det er derfor svært gode grunner til å ikke stemme. Jeg skrev om dette i artikkelen Det er meningsløst å stemme – eller? i 2003 og i artikkelen Jeg er motstander av demokratiet ved forrige valg. Argumentene er fortsatt gyldige. Derfor har jeg solgt stemmer for penger for å maksimere min personlige nytte av valget.
Det finnes imidlertid én god grunn til å stemme. Ikke for å forandre valgutfallet, men for å gi et personlig signal overfor verden. I år er det på sin plass å gjøre dette i Oslo. Byen har den siste perioden vært styrt av et byråd bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, med støtte av Venstre og KrF. Man bør ha forståelse for at et slikt byråd ikke bare gjør gode ting og ikke revolusjonerer alt i løpet av en periode.
Det bør imidlertid være et absolutt krav at utviklingen går i riktig retning. Selv om liberalister har forskjellige synspunkter på en del spørsmål, er et fellestrekk et ønske om (kraftig) reduksjon i skatter og avgifter og dermed også i offentlige utgifter. Vil man ikke redusere de offentlige budsjettene, er det ingen grunn til å støtte en politisk ledelse.
Jeg har stilt følgende spørsmål til representanter for både Høyre og FrP: «Hvorfor skal liberalister stemme på et byråd som øker de offentlige utgiftene i Oslo?»
Svarene tar flere retninger. Et fellestrekk er at alternativet vil være verre. Et annet er at de får gjort mye på en del andre områder, f.eks. valgfrihet i eldresektoren. Et tredje er at det er taktisk nødvendig å bruke mer penger for å sikre gjenvalg.
Jeg skal ta for meg de tre poengene.
1) Liberalismen er en radikal ideologi. En idéretning med fremtidstro og tro på et rettferdig samfunn. Liberalismen er død som tankesett hvis den reduseres til å være et haleheng til valget mellom onder. Strategien er ikke å velge mellom pest eller kolera, men presentere moderne legeløsninger basert på entreprenørskap, profitt og troen på menneskets muligheter til å virkelige endre verden. Pessimisme er en dårlig strategi. Vi skal ikke bekjempe det som eventuelt er marginalt dårligere, men kjempe for noe som er betydelig bedre.
2) Problemet med dette argumentet er at man da akspterer et system der menneskers alderdom kontinuerlig vil være sårbar for politiske vedtak. Det at H-FrP-byrådet vil gi mer valgfrihet enn et AP-SV-byråd, er ikke et argument for å støtte de borgerlige, det er et argument for å frata kommunen (og andre offentlige instanser) ansvaret for disse områdere.
3) Godt mulig at det er valgtaktisk riktig å gjøre dette. En av grunnene til at en slik avgjørelse alltid tas er at liberalist-stemmer tas for gitt. Det er absolutt på sin plass at liberalister straffer politikere som velger vekk liberalisme til fordel for sosialistiske stemmer. Stemmene til liberalister bør ikke tas for gitt, og når det gjøres, bør synderne straffes.
Byrådet i Oslo følger en trend blant mange høyrepartier rundt omkring i verden. De åpner gladelig lommeboken til skattebtealerne og bruker pengene på ulike gode formål. Det mest klassiske eksempelet er republikanerne i USA under Bush, som virkelig er blitt et utgiftsparti. Et parti for big government.
Liberalister bør rett og slett ikke stemme på partier som demonstrerer at de vil øke skattene. Økte offentlige utgifter må alltid betales av skattebetalerne.
Et alternativ er å sitte hjemme. Jeg skal imidlertid i år gi et signal gjennom å stemme på Det Liberale Folkepartiet. De er til tross for sine feil, helt klare på at offentlige utgifter bør kuttes.
Det er imidlertid to forhold som kan få meg til å la være å stemme DLF. 1) Hvis noen vil gi meg mer enn 300 kr for å stemme på et annet parti, velger jeg min økonomiske egeninteresse. 2). Hvis DLF begynner å profilere seg på sin ikke-liberalistiske utenrikspolitikk, mister de min stemme.
