Hanne Marthe Naruds fremleggelse av valgundersøkelsen fra stortingsvalget 2005 har gitt en viss medieomtale. Lengst går kanskje Dagsavisens Arne Strand, som hevder at en valgvind fra venstre feiet Bondevik II ut. Det er jo ikke sant!
De fire partiene som idag utgjør opposisjonen på Stortinget (FrP, H, KrF og V) fikk flere stemmer tilsammen enn regjeringspartiene Ap, SV og SP. Det var derfor ingen «vind fra venstre» i 2005, men valgordningen (og kanskje Posten) som sørget for rødt flertall på Stortinget. Dette faktum er viden kjent, og kommentert – av flere grunner.
Blant annet fordi mange på venstresiden (og i media) mente Al Gore var den rettmessige vinner av valget på president i 2000. Han hadde jo flere stemmer enn Bush. Også der var det valgordningen som avgjorde.
Tilbake til 2005-valget. La oss se på tallenes tale.
Ap: 862 108
SV: 232 454
SP: 171 066
Totalt: 1 262 628 stemmer til det røde regjeringsalternativet.
FrP: 581 389
Høyre: 371 490
KrF: 178 657
Venstre: 155 802
Totalt: 1 287 338 stemmer til de ikke-sosialistiske partiene. Det skal understrekes at disse ikke utgjorde noe samlet regjeringsalternativ.
De partiene som idag utgjør opposisjonen fikk 24 710 stemmer mer enn dagens regjeringspartier. Utslagene av valgordningen førte imidlertid til at regjeringspartiene har 5 flere mandater enn opposisjonen.
Partier som ikke ble representert på Stortinget fikk totalt 82 268 stemmer.
Det er ikke noe unikt at parti(er) som ikke har flertall av stemmene bak seg, danner regjering i Norge. Det har skjedd ved flere valg. Slik er valgordningen. Ville det da ikke være mest redelig å poengtere dette faktum – fremfor å påstå at det var en «vind fra venstre» som førte til regjeringsskiftet i 2005?
Styrkeforholdet mellom blokkene
I 2001 hadde de fire ikke-sosialistiske partiene et klart flertall av velgerne bak seg (52,2%) og nesten 10% foran sosialistene. Ved valget i 2005 har ingen av de to «blokkene» på Stortinget flertallet av velgerne bak seg. Til tross for en imponerende fremgang på 5,6% er sosialistene fortsatt mindre enn opposisjonen, som gikk ned med 3,3% til 48,9%. Både i stemmer og i andel av velgerne ble de ikke-sosialistiske partiene på Stortinget størst både i 2001 og 2005. Vind fra venstre?
Endrede holdninger
kan det imidlertid godt ha vært i velgerkorpset fra 2001 til 2005. Det er heller ikke uvanlig. Det er der Arne Strand legger tyngden av sin argumentasjon i omtalen av Naruds velgerundersøkelse. Men i dette tilfellet har ikke større oppslutning om skattefinansierte velferdsordninger ført til at sosialistene har maktet å vinne gunsten til flertallet av velgerne.
Vi kan derfor konkludere med at regjeringen til Jens Stoltenberg ikke har noe klart mandat fra velgerne.
