Intet kan som arv og skilsmisse få norske familier til å se ut som private utgaver av Tsjetjenia-konflikten, og Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsens familie-konflikt inneholder begge deler. Derfor vil Høyre komme ut av denne valgkampen like skadeskutt som regjeringsbygget i Groznyj.
Skilsmissen til Oslo-ordførerens datter Cecilie fra sin annen ektemann er skitten. Cecilie krever halve boet, deriblant deler av ektemannens aksje-opsjoner. Han på sin side hevder at disse opsjonene bragte han med seg inn i ekteskapet, og isåfall må også hennes konto i Sveits bringes inn i delingen av boet. (Snart) eks-mannen har satt sin første kone på vitnelisten, og også alliert seg med Cecilies første ektemann. Dermed ble ordføreren hengt ut som skattesnyter i media.
Ordføreren innrømmet allerede før helgen å ha hatt konto i Sveits, men ventet til igår med å gi sin redegjørelse overfor Oslo kommunes forretningsutvalg. Der fremgikk det at kontoen oppstod rundt 1990 som følge av arveoppgjøret efter Ditlev-Simonsens første kone. Midlene hadde hun arvet fra sin far, som døde i 1981. Ditlev-Simonsen fikk 1,5 mill.kr, sønnen og datteren fikk halvparten hver. Som ektefelle ville Ditlev-Simonsen sluppet arveavgift, men måttet betale formuesskatt av beløpet. Det virker ikke som om det er hverken Jahre- eller Reksten-dimensjoner over Ditlev-Simonsens skjulte utenlandsformue.
Ordførerens redegjørelse igår var klar og konsis, og inneholdt informasjon om både hvor, når og hvorfor Sveits-kontoen oppstod, hvor mye den inneholdt, hva pengene ble brukt til, og når den ble avviklet (ved årsskiftet 1994/95).
RVs Erling Folkvord mener likevel at ordføreren ikke var åpen nok, fordi kontoutskriftene manglet. Det er ikke vanskelig å ha forståelse for at han ikke har samlet på 12 år gamle kontoutskrifter. Men som det petimeter Folkvord er, har han sikkert både så gamle kontoutskrifter og timelister fra arbeidsgiver liggende. RV har ikke klart å få folket med seg hverken på revolusjon eller mer fredelig omleggelse til sosialisme, og ser seg derfor tjent med i alle sammenhenger å mistenkeliggjøre andre partiers folkevalgte – og rakke ned på det styresettet vi har. Kravet om kontoutskrifter er forankret i nordmenns kikker-gen, og beste Se og Hør-mentalitet. Få sider ved norsk dagligliv er så frastøtende som nettopp dette.
Selv om forholdet er strafferettslig foreldet vil Per Ditlev-Simonsen ta initiativ til en redegjørelse overfor ligningsmyndighetene, og også skatte av beløpet. Det er sannsynligvis et nødvendig skritt for å gjenopprette litt av sin ære og eftermælet.
Parodi på Høyre-mannen
påstod noen at Ditlev-Simonsen nå fremstod som. De færreste husker detaljene i dramet rundt daværende statsminister Jan P. Syses brudd på regnskapslikten i Blaasenborg høsten 1990, og at Oslos avholdte ordfører gjennom 15 år måtte gå av litt senere samme høst (Albert Nordengen). Men man husker kanskje at det var «noe snusk». Nok til at «parodi på Høyre-mannen» og «høyresidens skattemoral» kan hviskes i krokene og være munnhell på gatehørner og over hagegjerder. Slik kan sosialistene vinne hva de ikke klarer i valg.
Per Ditlev-Simonsen har sittet flere perioder på Stortinget for Høyre, var forsvarsminister i Syse-regjeringen, og har de sisgte 12 årene vært en respektert, avholdt og populær ordfører i hovedstaden. Ingen har noe å utsette på hvordan han har skjøttet sine verv. I hans tid har Oslo profilert seg som åpen og inkluderende, ikke minst overfor nye landsmenn. Ordførerens parti Høyre har stått i spissen for inkluderingsprosessen. Rune Gerhardsen, som hevder han ikke er heltidspolitiker før efter valget, og derfor kan fortsette å selge lobbytriks til de som skal utsette ham for hans egen lærdom hvis han blir byrådsleder, anser fortsatt ordføreren som en «god venn». Slike vennskap bør Ditlev-Simonsen betakke seg for.
Utroskap og skattemoral
Den røde opposisjonen krever at ordføreren går av, selv om kontoen var avviklet før han ble Oslos fremste folkevalgte høsten 1995. Om Ditlev-Simonsen skulle bli sittende tviler vi på at opposisjonen gråter annet enn krokodilletårer. I valgkampagitasjonen vil høyresidens skattemoral bli et underliggende tema.
Det er pussig at når det gjelder utroskap mot sine nærmeste, som i avdøde Einar Førdes tilfelle, finnes det en stilltiende avtale mellom politikere og journalister om at dette ikke skal omtales. Når det gjelder skatt derimot, virker det som om landsforræderi er neste skritt.
Venstresiden vil elske det om skattemoral kom under lupen, fordi det finnes helt ulike politiske holdninger til skatt både i størrelse og omfang. Høyresiden markerer seg gjerne som sterke tilhengere av lov og orden, og synes naturlig nok det er problematisk når deres egne unndrar seg beskatning.
I kampen om begreper har høyresiden stort sett vært på defensiven både når det gjelder statens størrelse, oppgave, og hvilke virkemidler staten kan bruke for å kontrollere sine innbyggere. Forbudet mot fysisk tortur er nedfelt i grunnloven, men byråkratiets psykiske tortur mot vanlige borgere virker umulig å sette en stopper for.
Ulike kommentatorer i mediene er i denne saken opptatt av å understreke at rikfolk har en annen moral enn folk flest. Det er greit å unndra beskatning, opprette konti i Sveits, og «boltre seg» i eiendommer og luksus. Hvis alle underla seg sosialistenes syn på statens forhold til individet ville det vært grunn til å emigrere. Tross alt finnes det fortsatt en forsvarsvilje mot en overvektig stat.
Legitim motstand mot grådig statsmakt
Som liberalist er det uproblematisk å anerkjenne at Ditlev-Simonsen er i sin fulle rett til å trekke en linje overfor myndighetene og si at «nok er nok. Jeg har betalt mye skatt som brukes til å finansiere alt staten bruker pengene sine på.»
Ditlev-Simonsen velger naturligvis ikke å bruke våre argumenter om grenser for statens makt, og og vil heller ikke bruke sivil ulydiget for å forsvare seg mot skattekåte politikere. Det er synd, men vi hadde ærlig talt ikke ventet noe slikt.
Dagsavisens Arne Strand understreker i en kommentar at ordførerens formue stammer fra shipping (skipsfart), og at dette er akseptert som formuesgrunnlag i Norge. Kanskje var rederne helter en gang, men idag er de avløst av lotto-millionærer, fotballspillere og popsangere.
Hvis Ditlev-Simonsen vil ha et råd om mer offensivt forsvar mot f.eks finansminister Kristin Halvorsen og andres påstander om at fellesskapet vil lide, vil vi anbefale å legge frem en oversikt over hvor meget han har betalt i skatt til staten disse årene, og en beregning over hva formuesskatten for de 1,5 millonene vil utgjøre. Kanskje hadde det siste beløpet holdt til en skolefrokost eller to i Oslo-skolene, men knapt noe mer.
Høyres drama
Som i 2005 kommer Høyre i årets valgkamp i skyggen av FrP. Ap og FrP har de fleste duellene i riksdekkende medier, Siv Jensen er i vinden og Erna Solberg fremstår like slukøret som en regnvåt katt på jakt efter rester. Kanskje kunne ikke Høyre-lederen opptrådt annerledes enn hun har gjort, men det bør forbause at Høyre-toppene på riksplan og i hovedstaden tror at media skal brukes til å snakke til hverandre i på en slik måte at alle tar del i samtalene. Om Oslo er så stor at man ikke kan møtes under fire øyne er det funnet opp nye kommunikasjonsformer der ikke hele offentligheten blir deltagere/lyttere.
Høyre er kommet like skjevt ut som KrF gjorde for fire år siden på grunn av Medhaug-saken. Ingen kunne vente at partiet skulle bli rammet av et skilsmissedrama på Oslos vestkant. Men når boblen først sprakk, var det liksom som det skulle være for Høyre i årets valgkamp. Har det først begynt dårlig, vil det liksom bare fortsette. De kan jo legge seg tidligere Ap-statsminister Oddvar Nordlis beskrivelse av den katastrofale 1979-valgkampen: «Det var som om vi satt fast i en båt midtfjords, i møkk – uten årer.»
Erna kunne ikke forutsett denne saken. Det kunne ingen andre enn ordførerens svigersønner. Derfor kunne heller ikke Erna lagt opp en valgkamp der grenser for statens makt og borgernes aktive selvforsvar mot staten ble temaer og argumentasjonslinjer. Det krever en helt annen skolering og drilling av Høyres kjernetropper. Perlekjeder egner seg dårlig til lenkegjenger.
Hadde Ditlev-Simonsen trukket seg igår, hadde det vært et par dager til med presseoppslag og så hadde saken avgått ved døden. Ditlev-Simonsen vil betale sin skatt, beklager i øst og vest, er ikke på valg iår, skal gå av om 2 mnd, og meldte igår at han ikke vil delta i valgkampen.
Selv hjemme i sin stue vil Ditlev-Simonsen være en verkebyll for sitt parti. Han kan søke permisjon, men det vil ikke hjelpe. Bare ved å gå av vil han gi Høyre fred til å berge stumpene.
29.august er det bystyremøte. RV vil utvilsomt stille mistillitsforslag. Ventre og KrF vil havne på vippen. Oslo-valget kan komme til å få skattemoral som sitt fremste valgkamptema. Og da er det ikke drosjesjåfører fra Pakistan vi tenker på.
Ordføreren har 12 års plettfri tjeneste i Oslo-politikken bak seg. En skitten skilsmisse gjør ham og partiet hans skadeskutt i valgkampens innledende fase. Men brukes dette politisk kan han å sympati like meget som fordømmelse.
Og hvor skulle velgerne gå? Er venstresidens korporative samfunn å foretrekke? Frister Trondhjem, anyone? Leter misfornøyde Høyre-velgere efter lovlydige alternativer er knapt FrP noe alternativ. Men smugling av lettøl og sigaretter felte ikke forrige FrP-ordfører. KrFs moralisme kan bli i meste laget. Kanskje åpenhetspartiet Venstre kan sitte musestille og håpe på en repetisjon av 2005-valget, under mottoet «egen lykke er bra, men andres ulykke er heller ikke å forakte».
Det heter et sted at det er menneskelig å feile, men å tilgi er guddommelig.
Oslo-valget bør ikke handle om en ordfører som ikke skal gjenvelges, men om byrådsmakten. Å mene at Erling Lae har gjort en dårlig jobb, er en ærlig sak. Byrådets meritter og planer, og hva som er alternativet (Ap/SV) er hva Oslo-valget bør handle om. Det er fortsatt lov å håpe.
