Smak på det: «Provisorisk anordning» fra regjeringen skal sikre offentlig eierskap og styring av vannkraftsektoren. For å efterkomme EFTA-dommen der Norge ble felt for å diskriminere private eiere.
Får du en ekkel smak i munnen? Det gjør ihvertfall jeg. Provisoriske anordninger – hører slikt hjemme i et ordentlig demokrati? Dessverre er slike virkemidler hjemlet i den norske Grunnloven.
Kjernen i saken er at Norge helt siden konsesjonslovene ble vedtatt i 1907 har diskriminert private eiere av vannkraft. Ja, de finnes faktisk. Selv om det offentlige (stat, fylker, kommuner) har en eierandel på ca 87%. Efter loven mister de private eierne eiendelene sine efter 60 års drift. Da overtar staten. Uten vederlag. Prinsippet kalles hjemfallsrett. Offentlige eiere derimot, får beholde sine eiendeler. Altså kraftverkene.
Tenk over det. Staten tar privat eiendom. Uten vederlag. Selv grunnlovens paragraf om statlig tyveri av privat eiendom (såkalt ekspropriasjon) gir tross alt kompensasjon til eieren.
I ESA-domstolen falt nylig en kjennelse er Norges praktisering av hjemfallsretten ble dømt som diskriminerende. Ingen er egentlig i favør av diskriminering. Trodde vi. Der tok vi feil. Så lenge det er det offentlige som drar fordel av diskrimineringen er det tydeligvis uproblematisk.
Liberaleren skisserte opp alternativene
regjeringen har for å imøtekomme EFTA-domstolens kjennelse:
Enten kan regjeringen la kommunene få samme betingelser som de private; at konsesjonen tilfaller staten efter et visst antall år. Eller man kan la private få samme betingelser som kommunene; ha rettigheter til driften “til evig tid”.
Regjeringen kan velge alternativ 2 (at private får beholde sine rikdommer på lik linje med kommunene), og dette er sannsynligvis den minst problematiske løsningen. Da er det staten som går glipp av rikdommen som ellers bare ville ramle inn helt av seg selv, fordi lovgivere bestemte dette i en ganske annen tid og under helt andre forhold.
Regjeringens løsning
I en pressemelding idag bekjentgjorde regjeringen at den har valgt å innføre en såkalt provisorisk anordning i påvente av en helt ny lov.
Anordningen slår fast at offentlig eierskap til landets vannkraftressurser på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå skal videreføres.
Det vil ikke bli gitt konsesjon til private kjøp av vannfall og vannkraftverk. Private kan eie inntil 1/3 av offentlig eiede vannkraftverk.
Alle private konsesjoner videreføres, men skal ikke fornyes.
Fortsetter diskrimineringen?
Regjeringen kunne valgt å avvikle hjemfallsretten, slik at både kommunale og private eiere beholdt sine konsesjoner – men det siste punktet (at konsesjonene ikke skal fornyes) tyder på at diskrimineringen vil fortsette. Hvordan kan regjeringen fortsette en praksis som er dømt i EFTA-domstolen?
Kanskje vil regjeringen bruke noe mere tid på å utrede hvordan den skal komme seg ut av knipen. Det opplyses ihvertfall at domstolen har godtatt regjeringens provisoriske anordning. En annen sak er om private eiere hvis konsesjon utløper mens anordningen gjelder bør godta dette. De har tross alt en dom som sier at regjeringen ikke skal diskriminere dem.
Løsningen har et umiskjennelig SP-preg: Offentlig styring, diskriminering av private eiere, kommunene beholder privilegiene de har under dagens lovgivning (med evig konsesjon). Som vi skrev nylig ville en løsning med statlig overtagelse også av kommunale kraftverk skapt et ramaskrik ute i kommunene, uavhengig av hvem som styrer.
Med dagens løsning kan ordførerne gni seg i hendene, mens private eiere kanskje kan føle seg litt rådville. Regjeringen signaliserer at diskrimineringen vil fortsette i en eller annen form – inntil den har fått områdd seg og utredet et nytt lovverk.
Hvorfor ikke bare slutte å diskriminere – ved å behandle offentlige og private eiere likt, og la begge beholde sine konsesjoner og eiendeler?
Eller ta skrittet fullt ut: Nasjonalisere vannfall og kraftverk først som sist.
Den løsningen regjeringen har valgt, er pinlig. Stoltenberg, Halvorsen og Haga burde erkjenne at Norge er en integrert del av internasjonal økonomi, og i størst mulig grad bidra til å skape et ikke-diskriminerende lovverk.
Provisoriske anordninger er ifølge Wikipedia ellers brukt i krigs-/krisetider, som rundt 1. og 2.verdenskrig. Det sier noe om hvilken løsning regjeringen har valgt å bruke.
