Det er lite jeg er så lei av som reaksjonære menn som føler seg kallet til å vurdere livsvalgene til sine kvinnelige medborgere, og fortelle dem hva de egner seg til og ikke, og dermed også mer enn antyde hvordan hver kvinne bør leve sitt liv.
VG ryddet igår førstesiden for å gi en slik mann all oppmerksomhet; en lokal FrP-politiker ved navn Per Bjørnar Rødde (38).
Disse eksemplarene av hankjønnet som åpenbart aldri klarer å frigjøre seg fra behovet for en mor til å stelle for seg i det daglige, enten det er den biologiske moren, livsledsageren, datteren, eller kvinnelige barnebarn. Dette må da være Ødipus-komplekset i ekstrem variant? (Uten faderdrap, forhåpentligvis).
Med uttalelser om at kvinner passer best til administrere hus og hjem, og oppdra barn – utleverer slike menn sine egne prioritereringer til allmen beskuelse, og demonstrerer frivillig sin inkompetanse for all verden.
Slike menn deler åpenbart ikke oppfatningen om at alle mennesker uavhengig av kjønn er født med visse rettigheter; til fritt å leve sitt liv, gjøre sine egne valg, og finne sin egen vei til lykken.
At ikke kun menn med makt er redd for individuelle rettigheter til enhver, er åpenbart. Noen menn uten makt over andre enn sine nærmeste er mest redd for kvinners selvsagte rett til å bli betraktet som unikt individ – ikke som nok et eksemplar av hunkjønnet.
Rødde bidrar også med sitt utspill til å stemple og stigmatisere personer i norsk-asiatiske ekteskap generelt, uansett om de deler hans holdninger eller ikke.
Det er fristende å hevde at Rødde er født ca. 100 år for sent, men han er naturligvis fri til å mene hva han vil, og finne seg en livsledsager (kvinnelig sådan) som er enig med ham. Det hadde vært en fordel om disse hadde konsentrert seg om å administrere sitt eget liv og finne sin egen lykke, fremfor å fortelle alle arbeidende kvinner at de tar opp plassen til menn, og til alle menn at de bør velge bort norske kvinner som ikke finner seg i å la sin kompetanse stå ubrukt.
Det er like fristende å sørge for at slike menn leser Gerd Brantenbergs roman Egalias døtre til de har forstått hva individuelle rettigheter uavhengig av kjønn egentlig er for noe. Faren er at de vil tolke Egalias døtre dithen at kvinnelig hegemoni og makt over menn allerede er innført, istedenfor sannheten – at samfunnet fortsatt har en vei å gå før kvinner og menn er likestilte og likeverdige, som individer.
Det er fristende å dra en parallell til filmen «Good Will Hunting«, der temaet efter min mening er spørsmålet om en person skal forventes å bruke de evner/den kompetanse man har – eller om man kan velge å gjøre noe helt annet. I filmen er personen en ung mann med ekstrem begavelse for matematikk. Han er ikke så oppsatt på å bruke disse evnene. Hva om rollefiguren hadde vært en kvinne – med unike evner i en eller annen retning? Ville noen overhodet kommet på å anklage henne for ikke å bruke evnene?
Jeg skal også trekke frem et eksempel som kan avspore denne debatten: En professor fortalte sine studenter om en ekstremt fattig familie med to foreldre og ca. 8 – 9 barn. Som nevnt fattige, arbeidsledige, og rammet av sykdom. Så blir kvinnen gravid igjen. Professoren spør studentene om de ville anbefale kvinnen å ta abort? 95% svarte ja. Professoren gratulerte sine studenter med å ha tatt livet av Bethoven.
Poenget mitt er ikke å angripe retten til selvbestemt abort, men peke på at hvert individ har evner og talenter, som efterhvert kan utvikles til kompetanse. I tillegg til mental kompetanse har hvert individ fysisk arbeidskraft. Å gi samtlige kvinner portforbud – slik at de kan gjøre det noen mener de egner seg best til (hus, hjem, barneoppdragelse), vil berøve samfunnet utrolige mengder talent, kompetanse og arbeidskraft. Om det er god samfunnsøkonomi, er én sak.
Det er ihvertfall å berøve halvparten av alle individer deres medfødte rett til søken efter lykke. Uansett hva den består i og hvor den finnes.
Et slikt ran er en forbrytelse mot individet som rammes, og samfunnet står igjen som taper.
