Aftenpostens debattredaktør kritiseres for sin kronikk om Dronningens rolle og innsats, passende (eller upassende?) nok publisert på hennes 70-årsdag.
Kritikerne, med forfatteren Gerd Brantenberg i spissen, fremstiller i dag Knut-Olav Åmås nærmest som den lille gutten som i voksent selskap drar duken av bordet så serviset knuses – kun for å få oppmerksomhet.
For meg som republikaner er 04.juli kanskje den viktigste datoen for oppgjør med kongeliges vanstyre (George III) og monarkiets udemokratiske iboenhet (taxation without representation). Da er det paradoksalt at dagen her til lands brukes til å feire kvinnen hvis eftermæle vil bli at hun kom som en trusel om dødsstøtet men berget monarkiet gjennom fornyelse. Ingen kunne dog vite ved Sonja Haraldsens vugge at nettopp hun skulle bli valgt av landets arveprins.
Brantenberg undervurderer folket
Det er Åmås setning om at Dronningen er respektert men ikke elsket som åpenbart vekker mest harme. Brantenberg skriver i et innlegg i dagens Aftenposten det selvfølgelige; man vet kanskje ikke hva man har før det er mistet (underforstått: først når Dronningen dør vil folket verdsette hennes innsats).
Brantenberg, en forfatter jeg setter høyt, undervurderer åpenbart både folkets innsikt og den erkjennelse som kommer til uttrykk allerede; at Sonja Haraldsen ved sin innsats som Haralds hustru knapt kan overvurderes. Åmås’ kronikk ordsetter kun hva alle vet; at Sonja opp gjennom hele sin tid i norsk offentlighet er blitt baktalt og nedrakket. Det tar tid å vinne de skeptiskes respekt og anerkjennelse. Det er ingen tvil om at Sonja har oppnådd dette. Når vet man at man har nådd undersåttenes hjerter? Begynner man å undres over dette, vil gjerningen preges – omtrent som en gjennomsnittlig gallupjagende politiker. Dét kan man rett og slett ikke tillate seg som kongelig. Man er jo ikke avhengig av gjenvalg – det avgjørende valget var det daværende kronprins Harald som tok.
Truselen som berget monarkiet
Kong Olav var lenge mot sønnens forhold til dette borgerbarnet fra beste vestkant. Selv kom han til landet som innvandrer sammen med sine foreldre, og hentet sin kusine som ektefelle. Usikker på sønnens valg (hvilke foreldre er ikke det?) ba han sitt godt gasjerte råd om veiledning – og Borten-regjeringen gav et råd som oste av feighet; man ville ikke fraråde et slikt ekteskap. Tenk det!
En godt utdannet pike fra et pent møblert hjem hadde utvilsomt i bagasjen (genene eller oppdragelsen) hvilket bestikk hun skulle bruke til de mange retter ved et kongelig taffel. Så slapp man å kaste bort tid på de mest elementære deler av kongelig oppdragelse. Som så mange av hennes generasjon måtte hun rydde rom for seg selv i et mannsdominert samfunn. Blir hun derfor et feministisk idol? Neppe, sier dagens feminister til Aftenposten. Oppfatter de ikke at hoffet under Olavs tid kan ses på som et levende symbol for mannssamfunnet deres mødre kjempet for å endre?
Sonja skal ikke beskyldes for å være noen hasjrøkende autoritetsnedbrytende hippie, men som enhver feminist av sin generasjon bidro hun til å bringe kongehuset ut av fortiden og inn i det moderne Norge. Hennes gjerning kan også ses i et feministisk perspektiv. Til og med grunnlovens biologisk umulige arvefølgelov (mann født av mann) er kastet på historiens skraphaug. Om hennes sønnedatter en dag har en trone å sette seg på, gjenstår å se.
Den kongelige væremåten
har Sonja til gangs. Nettopp dette er hva kritikerne har holdt mest imot henne. Hun brøt rett og slett med Christian Michelsens anbefaling til den nyankomne kongefamilie om hvordan monarken i Norge bør være: ”Enkel og liketil – som folket selv”.
Drar man i gang en debatt om kongehuset i festlig lag trenger man ikke vente lenge før de sanne historiene – opplevet av venners venner eller bekjente, gjerne med erfaring fra gardens barakker eller der omkring, om Dronningens kongelige væremåte hentes frem. Om ikke hatet mot overklassen flammer i vårt egalitære samfunn, så er misunnelsen der i fullt monn. Og den har rammet Sonja. Derfor er det ikke underlig at Åmås trekker i tvil hvorvidt Sonja kan hevdes å være elsket. Til det er historiene for mange av den typen hvis hensikt er å dra borgerdatteren som vant prinsen ned fra pidestallen.
Kong Harald har en tilsynelatende avslappet holdning til sin rolle. ”Vi blir her så lenge folk vil ha oss”. Dronningen derimot, viser i all sin gjerning at hun ikke er av typen som overlater noe til tilfeldighetene. De fleste ønsker noe bedre for sine barn. Hun ble en konges hustru. Hennes barn og barnebarn blir konger og dronninger, prinser og prinsesser. I hvert fall om det er opp til henne.
Som beste vest-borgere flest har også Dronningens familie hytte ved sjøen der de kan dyrke seilingens kunst, og holder samtidig gode norske tradisjoner om å nyte det urnorske fjellets sindige atmosfære godt i hevd, investerer i kunst, holder eiendommene vedlike, og bruker utenlandsturer til dannelse og utdannelse fremfor rølp, grisefest og taxfree-kvote. Det borgerlige dannelsesidealet skal gjennom den kongelige familie være et levende eksempel til efterfølgelse for almuen.
Jobben Dronningen har gjort kunne man knapt forvente om Harald i stedet hadde importert en utenlandskfødt prinsesse med århundrelang stamtavle fylt med lange titler og osende av innavl. Da måtte man kanskje nøyet seg med gebrokkent uttalte erklæringer av typen ”Jai er nursk” og ”jai elsker Norge” – og kanskje kongelig reality-deltagelse i et nytt ”Birkebeinerne” på TV Norge? Som om ikke kongehuset er reality-show godt som noe? Forskjellen er bare at man blir stemt inn i stedet for ut.
Noenhver burde være Sonja takknemlig for alt hun har spart oss for.
Republikken kommer nok, uansett. Hun har bare utsatt den litt.
Det skal vi alltids tilgi henne.
