Oslo Høyres ordførerkandidat Fabian Stang vil ha slutt på pengegaver til partiene. han vil rett og slett forby det. Det er snarere partistøtten fra staten som bør vekk.
Til VG sier Fabian Stang idag at «partiene ikke lenger skal ha adgang til å motta støtte fra noen. Bidragene til partiene kan jo oppfattes som i grenseland mot korrupsjon, og da tenker jeg særlig på de pengene Arbeiderpartiet mottar fra LO.»
LO gir bort medlemmenes penger
Det er så langt en vesensforskjell mellom gavene Ap mottar fra LO, og gavene partier på ikke-sosialistisk side mottar fra næringslivet.
Selv om undersøkelser viser at en betydelig andel LO-medlemmer stemmer på f.eks FrP, velger LOs ledelse og enkeltforbund å gi penger kun partier på venstresiden, i hovedsak Ap. Og det er medlemmenes penger LO-ledelsen gir bort, ikke sine egne.
Næringslivsleder gir bort egne penger, eller penger fra firmaer de eier. Når politikere på venstresiden hevder at man gir bort penger ansatte har vært med å tjene, så tar man ikke inn over seg rolleforskjellen mellom ansatte og eiere. De ansatte bruker sin arbeidskraft og kvalifikasjoner, mens eierne bruker sin kapital. Hvis det går galt, har den ansatte fortsatt sin kompetanse, mens eierne kan ha mistet sin kapital og mer til.
Staten som partienes redskap for pengeinnkrevning
Problemet med forslaget fra Fabian Stang er at det går i stikk motsatt retning av hva det burde: Staten bør overlate til den/de som er enig i et partis ideologi, standpunkter og mål å støtte partiet økonomisk eller på annen måte.
Partistøtten er bare ennå en måte for partiene til å bruke staten til å kreve inn penger for seg som folk ikke vil gi dem frivillig. Stang burde heller stille seg spørsmålet om dette bør være en statlig oppgave eller ikke. Høyrefolk stiller dette spørsmålet altfor sjelden.
Korrupsjon?
Stang hevder at pengegaver til partiene kan oppfattes som korrupsjon, og uttaler at dette har skadet partiene generelt. Om pengegaver oppfattes som korrupsjon kommer helt an på måten pengene gis på, åpenheten og aksepten rundt dette. Nettopp slik mistenkeliggjøring som Stang kommer med, bidrar til å skade partiene – ikke pengestøtten generelt.
Det burde være en selvfølge at jeg kan bruke pengene mine som jeg vil, enten det er å støtte PLAN eller SOS Barnebyer, Røde Kors eller Norsk Folkehjelp, et bestemt parti eller Folkeaksjon mot vinmonopol.
Imidlertid er dette ingen selvfølge. Politikerne vil helst at pengene skal gå til formål de selv definerer som gode, over skatteseddelen. Slik er det med både pressestøtten, partistøtten, landbrukssubsidiene og bistandspolitikken, for å nevne noen eksempler.
Når LO v/Fagforbundet påfører Aps folkevalgte grupper en avtale som gir vetorett i alle spørsmål som angår medlemmenes arbeidsplasser, er dette et korporativt virkemiddel som binder politikerne til enkelte løsninger.
Når LO truer med å trekke partistøtten hvis regjeringen rører sykelønnsordningen har LO, i motsetning til f.eks næringslivet mulighet til å sette makt bak sine krav.
Hagens privilegium
At Stein Erik Hagen er misfornøyd med Høyres politikk og derfor velger å gi pengene sine til FrP istedet, er et konkret uttrykk for en givers privilegium. Jeg er også misfornøyd med at ikke formuesskatten, eiendomsskatten og arveavgiften ble fjernet under forrige regjering. Til forskjell fra Hagen har jeg ingen personlig fordel av dette, men dette er standpunkter konsistente med min øvrige ideologiske overbevisning.
Ofte viser dessverre næringslivstopper forbausende lite forståelse for hva politikk går ut på. Høyre satt i regjering med to andre partier, regjeringen var i mindretall, og måtte basere seg på det nærmest komplett uforutsigbare FrP for å få flertall for sine saker i Stortinget. Og det er dette partiet Hagen nå skal plassere sine penger hos. Et parti som i mange saker i forrige periode plasserte seg til venstre for regjeringen.
Forskjellen på LOs pengestøtte og Hagens er likevel viktig: Hagen fikk ikke plass i Høyres arbeidsutvalg, og jeg kan vanskelig se for meg at FrP vil innvelge ham i sitt sentralstyre (selv om man aldri skal si aldri). Ap har imidlertid gitt LO-lederen og flere tunge forbundsledere plass i sentralstyret, og møter sine givere til jevnlige samarbeidsmøter. En slik direkte innflydelse på politikken vil forhåpentligvis være utenkelig for ikke-sosialistiske partier å innrømme sine givere.
Hadde det vært noe tak i Fabian Stang hadde han gått inn for det motsatte standpunkt: Å forby partiene å bruke staten til å kreve inn penger for seg. Da hadde han vist politisk mot og evne til prinsipiell tenkning.
Fabian Stang går åpenbart medstrøms gang.
Slik vil han vinne ordførerkjedet i Oslo.
