Omskjæring av små jenter diskuteres høyt og lavt i disse dager. Hovedproblemet – fra begge sider av debatten – er at det behandles som et særtilfelle. Det er intet ekstraordinært ved omskjæring i forhold til tilsvarende overgrep.
Omskjæring av barn bør lovmessig behandles som det det er, grov seksuell mishandling av barn. Etterforskingsmetodene og straffereaksjonene bør være tilsvarende som for annen slik kriminalitet.
Dette enkle utgangspunkt tildekkes imidlertid av mennesker som enten ønsker å forstå overgriperne ihjel eller ønsker å stemple en hel gruppe som overgripere p.g.a. en spesiell tilhørighet. Det er på tide å si det rett ut:
Religion er irrelevant. Kutlur er irrelevant. Tradisjon er irrelevant. Kun individets rett til å ikke bli utsatt for er fysisk overgrep er relevant.
Når dette er sagt, betyr ikke det at det nødvendigvis er en enkel sak å vurdere hvilke metoder som bør brukes for å avdekke denne typen kriminalitet. På samme måte som i andre saker er det en vurdering i hvor stor grad man kan krenke menneskers personvern basert på mistanke inntil forbrytelsen er bevist.
Dette er imidlertid det samme dilemmaet som man står overfor i f.eks. husransakelser eller i forbindelse med kroppsvisitering av mennesker som er mistenkt for butikktyveri.
Heldigvis har liberalismen en verktøykasse som bidrar til å gjøre slike vurderinger enklere.
For det første kan man slå fast at i de tilfeller der en undersøkelse foretas og omskjæring oppdages, er det ingen grunn til å kritisere dem som foretok undersøkelsen.
For det andre kan man slå fast at i de tilfeller der en undersøkelse foretas og det oppdages at omskjæring ikke er funnet sted, så er det skjedd en urettmessig krenkelse fra de som foretok undersøkelsen sin side. Såsant det ikke er gitt eksplisitt samtykke på forhånd, det er sikkert tilfeller der foreldre gladelig tillater en slik undersøkelse for å vise velvilje, støtte kampen mot omskjæring eller for å slippe urettmessig mistanke.
Her er det nødvendig å minne om to forhold. 1) Landegrenser er irrelevant og 2) Undersøker er irrelevant.
Hvor en eventuell omskjæring er foretatt er uvesentlig og det samme gjelder spørsmålet om hvorvidt omskjøring er tillatt i det landet. Individets rettigheter er universielle og gjelder over hele verden. Det bør således være tillatt å dømme de skyldige uavhengig av hvor inngrepet er skjedd.
Rettigheter er ikke knyttet til et spesielt land eller til en spesiell statlig institusjon. Menneskerettigheter individuelle og det samme gjelder retten til å beskytte dem.
Dette betyr at hvem som foretar undersøkelsen er irrelevant i forhold til hvordan man skal forholde seg til den. Og jeg understreker her at det er hvem som ikke spiller noen rolle, ikke hvordan undersøkelsen foretas.
I klartekst betyr det at en engasjert privatperson har samme rett som politiet og helsemyndighetene til å foreta slike undersøkelser. Staten kan ikke ha rett til noe som ikke er avledet av individets rettigheter. Har ikke individet rett til å etterforske kriminalitet, har heller ikke det offentlige det.
Dette poenget er svært relevant i forhold til å vurdere de tilfeller der en undersøkelse foretas og en omskjæring ikke oppdages. Offeret for undersøkelser er blitt utsatt for et overgrep og de skyldige må straffes for dette. Heldigvis – nok et av liberalismens vidunderlige verktøy – er den rettferdige reaksjonen at offeret får oppreisning, noe som naturlig skjer gjennom at overgriperen betaler en erstatning eller kompensasjon for ubehaget.
Helseundersøkelser av barn, inkl. av underlivet, er ikke noe stort overgrep dersom det utført på en anstendig måte. Det er således ingen grunn til å gi store erstatninger i de tilfellene der omskjæring ikke oppdages.
Konklusjonen er altså at det absolutt er på sin plass med undersøkelser for å avdekke slik grov kriminalitet i de tilfeller der det er grunn til å mistenke at omskjæring har funnet sted.
