er hodebry for de store partiene. Motstanden mot sammenslåinger – spesielt med tvang – er stor. Det opplevet FrP-ledelsen på sitt landsmøte. Men det finnes en vei utenom.
For tiden endrer Danmark sin kommunestruktur drastisk. I Norge går det heller smått. For nasjonale myndigheter er ressursbruken i kommunene og kvalitetsnivået på kommunale tjenester en evig utfordring. Derfor vil noen rasjonalisere ved å slå sammen kommunene til større enheter. Motstanden mot at dette skal skje ved tvang er så stor at ingen tør prøve å gjøre noe slikt på nasjonalt nivå.
I forrige periode laget kommunalminister Erna Solberg incentiver som skulle gjøre det attraktivt for kommunene selv å velge å slå seg sammen. Det ble smått med resultater. Sist helg var det FrP-ledelsen som fikk tommelen ned av landsmøteflertallet. Det er tydeligvis vanskelig å få gjennomført noe som kan medføre rasjonalisering og mindre offentlige utgifter.
Problemet med offentlig forvaltning
i Norge er mangelen på grenser og ansvar mellom nivåene kommuner, fylker og stat. Vi lever i en enhetsstat, der nasjonale myndigheter bestemmer de lavere nivåenes oppgaver, inntekter – og dels utgifter.
Kommuner og fylker på sin side kan ikke nyte godt av fruktene av sin egen gode styring. Inntekter fratas kommuner som styres godt, og gis til kommuner som styres dårlig.
La oss legge til at kommunepolitikere som makter å styre godt lokalt gjør en større jobb en mange kanskje aner. Overføringssystemet fra staten er stort, komplisert og uoversiktlig.
Som om ikke dette er nok, kommer distriktspolitikken. Kommuner og fylker som opplever fraflytting (og dermed tapte skatteinntekter) kompenseres for dette via overføringene. Kommuner og fylker som opplever tilflytning får kanskje øket skatteinngang, men kompenseres ikke for press på sine tjenestetilbud og arealer. Overføringene til de fire nordligste fylkene ligger langt over gjennomsnittet for landet som helhet. Fylkene rundt Oslo-fjorden ligger godt under landsgjennomsnittet. Men det er sistnevnte som har størst befolkningsvekst. Bare i liten grad tar overføringene fra staten hensyn til slike endringer.
Reformer som klargjør
ansvaret og oppgavedelingen mellom stat, fylker og kommuner bør gjennomføres så snart som mulig. Kommuner som nyter godt av god styring (økede skatteinntekter) bør få beholde fruktene av dette. I sum vil dermed kommunene i større grad ha forutsigbare oppgaver og inntekter.
Likevel er ikke dette nok. Det mangler reformer som oppmuntrer til rasjonell styring. Når kommunesammenslåinger ikke er gjennomførbare på grunn av lokal motstand og sentral feighet, må man gjøre noe annet. Løsningen ligger i å endre overføringssystemet.
Et objektivt og nøytralt system
for å overføre midler fra staten til kommunene er hva jeg vil foreslå. Staten bør gi et likt kronebeløp i overføring til kommunene pr. innbygger. Dette beløpet bør være høyere for personer under 18 og over 67 år, og for funksjonshemmede.
Disse kriteriene er helt nøytrale, og vil samtidig ta hensyn til inn- og utflytting fra kommunene.
Hva så med distriktspolitikken? Mange av kriteriene i dagens overføringssystem handler nettopp om distriktene. Norske myndigheter har i over 50 år forsøkt å stanse fraflyttingen fra distriktene. Uten hell. Et forhold er at det ikke bør være myndighetenes sak hvor den enkelte ønsker å bosette seg.
Opprør i sør
Jeg ser ingen muligheter for å bli kvitt distriktspolitikken med det første. Men det forundrer meg stort at folk i fylker som Oslo, Akershus, Buskerud, Østfold og Vestfold ikke forlengst har gjort opprør mot den skjeve fordelingen av statlige overføringer. Såkalte pressfylker får minst penger til å løse sine utfordringer. Skatteinntektene klarer ikke å kompensere – dessuten blir inntekter ut over hva som er forutsatt fra nasjonalt nivå straks konfiskert. Og delt ut igjen til kommuner med svakere inntektsvekst enn forutsatt.
Det eneste opprøret som har vært, gjaldt underrepresentasjon på Stortinget. Dette er imøtekommet med kosmetiske endringer i valgsystemet. Men hva hjelper det når ingen av representantene tør gripe fatt i de økonomiske skjevhetene i systemet. Partier som sier seg å være for rettferdighet har her en stor oppgave.
Mitt forslag er i første omgang å samle alle slike overføringer som kan puttes i sekkebetegnelsen «distriktspolitikk» i et eget kapittel på statsbudsjettet. Ikke et eneste tiltak fjernes – men dette vil bidra til å synliggjøre hva distriktspolitikken koster landet. Da har folk konkret informasjon – og kan med sin stemmegivning gi uttrykk for om dette er noe de vil beholde – eller endre.
Resepten er:
Klar ansvars- og oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene
Et objektivt og nøytralt system for statlige overføringer til kommunene
Skatteinntekter beholdes lokalt
Synliggjøring av hva distriktspolitikken koster i kroner og øre
