Kristelig Folkeparti har landsmøte. En av de viktigste sakene er omsorg for eldre, en såkalt verdighetsgaranti som partileder Dagfinn Høybråten lanserte under sin tale til landsmøtet.
En god del av talen handlet om at menneskene måtte få leve livet – livet ut. Alle skal få velge sine omsorgstjenester, og partilederen kom med forslaget om en egen verdighetsgaranti på området eldreomsorg.
Ifølge Høybråten skal verdighetsgarantien sikre at: Alle eldre skal tilbys en boform som er riktig og forsvarlig ut fra den enkeltes behov. Ingen skal oppleve underernæring. Alle som ønsker det skal få aktivitetstilbud. Alle demente skal få tilbud om å bo på atskilte demensenheter. Alle skal sikres riktig medisin. Alle som bor på sykehjem skal følges opp av faste spesialiserte sykehjemsleger. Alle skal ha rett til enerom. Alle som ønsker det skal få samtale om eksistensielle spørsmål med fagpersonell fra egne samtaleteam i kommunene. Alle eldre skal få mulighet til å bevare eller øke sin mulighet til å fungere i hverdagen gjennom rehabilitering. Mot livets slutt skal alle ha rett til å dø der de selv ønsker det, enten det er hjemme, på lindrende avdelinger, på sykehjem eller sykehus. Ønskelisten til Dagfinn Høybråten er lang, men det er vanskelig å ikke slutte seg til kravet om økt frihet, økte valgmuligheter for alle menneskene.
Store kostnader
Dagfinn Høybråten kom ikke inn på kostnadene i sin landsmøtetale. Det har likevel vært oppslag i media om reformen, blant annet i TV2 Nettavisen. Det har blitt antydet at prislappen på reformen vil være 40 milliarder kroner, 40 skattefinansierte milliarder. Det er mye penger, mer enn det Norge i dag bruker på mange av statens felt: Forsvaret, utviklingshjelp, barnetrygd, barnehager, jordbruksavtalen, kulturformål er noen poster på utgiftssiden i statsbudsjettet som faktisk ligger godt under Høybråtens nyeste ønske. Å presse inn nye utgifter, på 40 milliarder kroner, blir ikke enkelt, heller ikke for utgiftspartiet Kristelig Folkeparti. Enten må andre tiltak nedprioriteres, eller så må politikerne øke skatter og avgifter. Dagfinn Høybråten er dårlig på å prioritere. Nye skatter og avgifter, i 40-milliardsklassen, kan borgerne umulig godta sånn uten videre?
Finansdepartementet har utarbeidet en oversiktstabell over statens inntekter og utgifter.
Kristelig Folkeparti sammenligner denne reformen med reformen som ble vedtatt for bygningsmassen. Disse to reformene lar seg ikke sammenligne. Eldreplanen fra 1997 var investeringer. Dagens utspill er i stor grad på drift, og det er betydelig forskjell på investeringer og drift, noe Dagfinn Høybråten bør forstå.
La de eldre velge
Liberaleren er for full frihet, full valgfrihet. Vi ønsker at folk skal få velge når de vil dø, gjennom Aktiv dødshjelp til full valgfrihet av for eksempel valg av aldershjem. Vi ønsker at hver enkelt, også de eldre, skal få velge hvordan livet skal leves. Alle er forskjellige. Staten kan umulig lansere en mal som skal fungere for alle og enhver. Det er viktig at de eldres frihet ikke reduserer friheten for yngre borgere, noe som vil være tilfelle dersom satsingen på eldre skal være skattefinansiert. Vi må på lengre sikt, forhåpentligvis, være forberedt på å betale kostnadene for egen omsorg. For å få til dette må staten la oss beholde egne inntekter. Derfor er det viktig med store lettelser i skatter og avgifter. Uten at vi får beholde egne penger, vil det være umulig å finansiere egen omsorg. En omsorg med full frihet vil være en illusjon om vi ikke får eiendomsretten til egne penger.
Politikerne, også politikerne i Kristelig Folkeparti, vil kalle dette usolidarisk. Argumentet er at noen vil falle utenfor, at mange ikke er i stand til å ta egne valg. Det tror ikke Liberaleren på. Vi tror folk er i stand til å velge, men alle må få reelle valgmuligheter, noe som ikke er tilfelle med dagens omsorgspolitikk. Kristelig Folkepartis verdighetsgaranti vil heller ikke bety full frihet for de eldre fordi den skal styres av politisk vedtak og finansieres over offentlige budsjett. Den politiske malen for omsorg vil fungere dårlig. Menneskene er så forskjellige at politiske vedtak umulig kan omfavne alle.
