I en undersøkelse Amnesty har fått gjennomført sier halvparten av norske menn at kvinner som voldtas må ta ansvaret selv. Hvi skrider verden så langsomt frem?
Det er VG som omtaler undersøkelsen idag. Blant funnene i undersøkelsen: Mer enn en fjerdedel av de spurte mener kvinner som kler seg sexy er selv ansvarlig for eventuelle overgrep. Hver femte spurte mener kvinner som er kjent for å ha flere partnere selv må ta ansvaret for overgrep. en av fire spurte mener kvinner som ferdes på øde strekninger må ta ansvaret for overgrep. I VGs gjengivelse av undersøkelsen presiseres det ikke om kvinnene går alene på slike øde strekninger..
Norske kvinner har idag de samme formelle rettigheter som menn, men tallene i undersøkelsen gir grunn til å stille spørsmålet om kvinner rettighetene til tross kan se på seg selv som likverdige med mannen. For da er det ikke snakk om rettigheter – men holdninger.
De menn som har svart i denne undersøkelsen bygger oppunder myten om at menn ikke har forandret seg stort siden neanderthaler-tiden; om menn fikk sjansen ville de skaffe seg en kvinne (ikke partner) ved å slå henne ned med en kølle og dra henne hjem efter håret. Om neanderthalermannen faktisk var slik, vites ikke. Det kan like gjerne være et oppkonstruert bilde for å vise at mannen faktisk har utviklet seg over tid. Mannen må jo ha vært mer primitiv i tidligere tider. Eller..?
En moderne mann setter pris på kvinner som realiserer seg selv, bidrar med egen inntekt til husholdningen, og er en intelligent samtalepartner. Den moderne mannen ler gjerne litt oppgitt over menn med et mer reaksjonært kvinnesyn; de som mener at likestillingen er gått for langt – og velger seg en livspartner (eller 5) fra kulturer og samfunn der kvinnerollen er mer tradisjonell, som behandler mannen med respekt og underdanighet.
Tallene i undersøkelsen kan tyde på at menn som ler oppgitt snarere skjuler sin misunnelse overfor disse såkalt reaksjonære mennene – som faktisk ikke legger skjul på sine innerste holdninger.
Tydeligvis har ikke menns todelte oppfatning av kvinner endret seg en tøddel: Kvinnen er enten madonna – eller hore. Som kvinner drømmer om prinsen på den hvite hest drømmer mannen om madonnaen som er urørt av andre når hun vandrer fra jomfruburet av et pikeværelse og inn i ektesengen for å forenes med sin drømmeprins. For kvinner må balansegangen mellom å være madonna og hore være vanskelig. For mellom disse to kvinnerollene er det en avgrunn – som rommer forakt, nedlatenhet, og sosial fordømmelse.
I debatten om muslimske kvinners tilværelse bak chador eller niqab blir muslimske menn latterliggjort med påstander om at de ikke klarer å styre seg hvis de blir «utsatt for» en kvinnes bare ankler, legger, armer, hals eller ansikt. Hvis tallene i Amnestys undersøkelse er representative er ikke norske menn en tøddel bedre. Er det bare jeg som synes dette er forstemmende?
Hva skyldes det at norske menn mener kvinner selv må ta ansvaret om de blir voldtatt? Og som mener at vold mot kvinner ikke er noe samfunnsproblem?
Er det sexfikseringen i mediene? i Aviser, blader, på TV, og i film og reklame? Eller er det holdningene? Jeg er tilbøyelig til å mene det siste. Jeg skal ikke påstå at man ikke påvirkes av medias stereotypier eller underliggende holdninger. Likevel mener jeg at modne og reflekterte voksne personer evner å analysere og gjennomskue forsøk på å få oss til å innta holdninger vi ikke har. Prolemet er bare at innholdet i begreper som moden og reflektert passer dårlig sammen med menneskesynet som tallene i undersøkelsen reflekterer.
Hvordan er det mulig å bagatellisere vold? For meg representerer all vold et problem. Individets integritet er ukrenkelig. Vold representerer krenkelse av individet. Vold kan forklares, unnskyldes og bagatelliseres. Vold i helgene kan skyldes alkohol og dårlig dømmekraft. Hva skyldes vold mot kvinner? Den voldelige mannens behov for å understreke, demonstrere – eller gjenvinne – sin makt? Bruk av vold viser ihvertfall mangel på respekt for den som blir utsatt for vold. Ingen skal behøve å bli utsatt for vold.
Et mine politiske idealer er Mary Wollstonecraft (1759 – 1797). Hun levet i en tid der kvinner knapt hadde formelle rettigheter overhodet – og ble ansett som for følsomt og impulsivt vesen til å kunne styre over noe som helst. Hun kalte ekteskapet legalisert prostitusjon; mannen fikk sex – og kvinnen fikk tak over hodet, mat på bordet, og beskyttelse. Wollstonecraft ville endre kvinnens stilling, og startet pikeskole, og propaganderte for å innføre de samme rettigheter for kvinner som for menn. Hun var sin tids mest kjente kvinne, ved siden av Katarina II. Og efter Wollstonecraft kom Germaine de Staël.
Det er 200 år siden disse kjempet for kvinners likestilling og likeverd med menn. Kvinnene har fått formell likestilling via lovverket. Men likeverd?
Som mann føler jeg meg ikke truffet av tallene. Bare skuffet. Og provosert. Jeg har stor tro på at utdannelse gir opplyste, selvstendig tenkende mennesker. Utdannelse gir forhåpentligvis også innsikt – innsikt nok til hverken å forstå eller forsvare vold mot kvinner. Eller voldtekt.
Holdninger er for meg den grunnleggende forklaringsmodellen. Deri ligger også løsningen i å bekjempe grunnlaget for tallene i undersøkelsen fra Amnesty. For tallene tyder på at noen ikke har gjort jobben sin. Og da snakker jeg ikke om lovgivende myndigheter, eller politiet. Snarere hjemmene – og skoleverket. Som far til to gutter er det mitt ansvar å videreformidle holdninger som gjør det til en selvfølge å se kvinner og menn som likestilte og likeverdige.
Hvis jeg og andre foreldre lykkes kan tallene fra undersøkelsen kanskje en dag bare representere en kuriøs og mørk fortid. Det er jo lov å håpe.
