Det er lite nytt i den uautoriserte biografien ”Profet i eget land” om Carl I. Hagen som VGs politiske kommentator Elisabeth Skarsbø Moen gav ut i fjor høst.
Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Venstres medlemsblad Liberal nr 01/2007. Da Venstre har lagt om sine nettsider, er denne utgaven på nett i PDF-format. Efter avtale med redaktøren, er anmeldelsen av Elisabeth Skarsbø Moens bok om Carl I. Hagen gjengitt på Liberaleren.
Til tross for at boken er et produkt av to års arbeid (med permisjon fra VG), skjemmes den av slurv. Begivenheter er galt og ulikt tidsfestet, navn er feilskrevet en side, for så å være korrekt lenger ut. Forfatteren har brukt over 100 muntlige kilder, og skriver i etterordet at leseren vil oppdage at mange opplysninger er hentet fra to bøker; Hagens egen Ærlighet varer lengst (Aventura, 1984) og Snoen/Ekebergs Kong Carl (Kagge, 2001). Personlig mener jeg at mye kan minne mistenkelig om avskrift. Skarsbø Moen opplyser at ”flere opplysninger fra disse to bøkene ikke er tatt med i enkelte tilfeller hvor det ville vært naturlig, eller opplysningene i min bok står i strid med det som er framkommet i de to andre bøkene.” Hun hevder å ha funnet flere tilfeller av feil i den fremstillingen disse to bøkene gir. Så langt jeg kan se opplyser hun ikke om hvilke dette skulle være. Det er en svakhet ved boken. Om Snoen og Ekebergs bok er for nær kilder og begivenheter til å være objektiv/nøytral, så er da Hagens egen og Iversens autoriserte (Jan Martin Iversen: Fra Anders Lange til Carl I. Hagen, Damm 1998) i samme situasjon.
Outsideren og middelhavsfareren med lavt selvbilde
Der Kong Carl hadde lite å fortelle om Hagens tidligste år både før og i politikken, er det her Skarsbø Moens bok har mest nytt å bringe. I tillegg tar den leseren 5 år lenger frem i Hagens liv enn Kong Carl; til tidspunktet Hagen gikk av som partiformann våren 2006.
Forfatteren får frem at Hagen helt frem til han ble studentpolitiker i England var en outsider og en middelhavsfarer med lavt selvbilde. Hagen selv la i sin bok vekt på at han var tillitsvalgt i forsvaret, mens Moen avslører at dette er nær grensen til løgn. Avsløringen om dårlig personlig hygiene under militærtjenesten har ikke spesielt stor relevans, mens fremstillingen av hvordan Hagen følte familien som en tvangstrøye og ofret den for sin politiske karriere, kan nok mange forsmådde kvinner og FrP-fiendtlige feminister kjenne seg igjen i. Han erkjente det i sin selvbiografi, så det er knapt noen nyhet. Hagens syn på likestilling og familie går åpenbart lenger tilbake enn hans alder skulle tilsi.
De mange feilene
irriterer. Dels fordi forfatter og forlag selv burde oppdaget og rettet dem opp, og dels fordi det skaper rot i fremstillingen. Wara var ikke sosialøkonom i 1986 (s 154). Hagen tok til orde for strategiskifte i 1983, ikke året efter (s. 143). Første runde i EØS-saken var i 1991, ikke 1990. FpU-landsmøtet som vedtok verdiliberale standpunkter om partnerskapslov og fri innvandring var i 1990, ikke 1989 (s. 197). Denne anmelder var selv en del av opposisjonen mot Hagen året før Dolkesjø, og deltok i diverse møter. At Ellen Wibe skal ha sagt ja til å stille mot Hagen som formann har jeg aldri hørt, og betviler meget sterkt (s. 228).
De mange feilstavinger av navn skal jeg spare leserne for.
Det dårlige forholdet til Høyre
som Hagen og FrP har vært preget av i alle år, får sin naturlige forklaring i boken. Hagen hadde lite til felles med Høyre, i bakgrunn og personlighet. Selv om han var direktør i næringslivet. Partiet sviktet da Ap bygget opp en stat som tok makten og friheten fra individene, og han følte seg arrogant behandlet av Høyres folk. Middelhavsfareren med det lave selvbildet valgte bevisst å være en outsider selv om folk som Astrid Gjertsen, Jan. P. Syse (som benektet det senere) og Arne Skauge fristet ham med både anseelse og muligheter. For han måtte ofret friheten til å gå sine egne veier om han følte det nødvendig. Hagens syn på statens rolle i samfunnet, og opprøret mot det etablerte, det være seg partier eller offentlig byråkrati, har gitt ham rollen som folkets mann mot eliten. Skarsbø Moen viser hvordan konkrete hendelser og erfaringer i Hagens første periode på Stortinget gav ham mulighet til å bygge seg opp. Ofte var de andre partienes aksept av byråkratiets sannheter de rene gratissjanser og gavepakker for Hagen.
Analysen svikter
Selv om forfatteren er politisk kommentator i VG synes jeg analysene svikter i boken. Hun mener åpenbart at det var galt av FrP å ikke å stemme for påskepakken i 1986. ”Et klart populistisk valg som ga gevinst på kort sikt, men som skulle vise seg å bli en fatal feilvurdering og preget forholdet til Høyre i resten av Hagens tid som politiker” (s. 155). At Hagen har maktet å bli profet i eget land kan vel snarere tyde på at velgerne verdsetter en som setter egne politiske standpunkter foran maktsøkende taktikk og politisk spill, i en tid hvor politikerforakten bare øker. At Hagen til stadighet bytter standpunkter og strategi er en annen sak. Forfatteren fremhever selv at Hagen allerede 1 år senere fremsto som statsmannen. Påskepakken og landbruksoppgjøret kan ha vært avgjørende sjakktrekk i profileringen av Hagen selv og FrP. Naturlige byggestener som hviler på pilarene Skarsbø Moen selv peker på at Hagen bygget opp mens han lærte seg spillet midt på 1970-tallet.
Skarsbø Moen mener Hagen feilvurderte da Willochregjeringen gikk av, og FrP forventet at de vrakede regjeringspartiene skulle ”invitere bøddelen inn i et samarbeid” (s 157). Hun trekker parallellen til Høyres felling av Bondevik I i 2000 og inntreden i Bondevik II året efter – men først på s. 335. Og forklarer at dette er mulig på grunn av en 40-årig historie om borgerlig samarbeid. Nå har FrP vært ”på vippen” i Stortinget i 20 år – og de andre har fortsatt ikke funnet noen oppskrift på hvordan de skal forholde seg til partiet som har passert dem alle i størrelse og kraft.
Finnes forklaringen på suksessen?
FrP og Carl I. Hagen kan analyseres igjen og igjen, på leting efter svake punkter og forklaring på suksessen og seiglivetheten. Denne boken viser at Hagen er en kontrollfreak. Han må ha kontroll. FrP er hans kongedømme, der han er eneveldig monark. Uten kontroll kommer konspirasjonsteoriene krypende.
I motsetning til Anders Lange er Hagen sterk på formalia og struktur, men uten å ha det som noen tvangstrøye. I lederstil har de vært like dominerende, mens Hagen går Lange en høy gang i å være manipulerende. Og han har fornektet seg lite for å beholde kontrollen med partiet.
I analysen av 1986-krisen treffer Skarsbø Moen blink: Hagen er god på langsiktig analyse, men har ikke tålmodighet til å følge langsiktige strategier. Dette forklarer de mange linjeskiftene FrP har vært igjennom. Skarsbø Moen skriver at Hagen aldri har tilhørt noen av fløyene i partiet. Han er dem alle i én person. Han er økonomisk liberalist, verdikonservativ – og populist i form. Prinsippene spiller mindre rolle enn velgerne. Å sette fast populisten på programformuleringer eller løfter har derfor lite for seg. Det er årsakene til velgernes misnøye som må fjernes. Det er tydeligvis en bortimot umulig oppgave – i verdens rikeste land, der ansvarlige politikere er fange av summen av stigende forventninger hos velgerne.
Profet i eget land. Historien om Carl I. Hagen
Elisabeth Skarsbø Moen
Gyldendal
351 sider
