Aps partisekretær Martin Kolberg vil ha samarbeidskonstellasjonen fra dagens regjering også lokalt efter høstens kommunevalg. SP derimot samarbeider med hvem som helst – bare de får ordførerposisjoner. Liberaleren advarer mot samarbeide om kun posisjoner.
Det påstås ofte at i kommunepolitikken er ideologiske skillelinjer ikke viktige. Det viktige er å skaffe best mulig servicetilbud for innbyggerne. Men her er det et markant skille i språkbruk efter hvilke løsninger som er aktuelle. Anbud, konkurranseutsetting eller privatisering omtales som «ideologiske løsninger» (av venstresiden) mens fortsatt kommunal drift anses som naturlig og logisk. Skal det offentlige overta oppgaver fra private heter det så fint «rekommunalisering». Her er språk og begreper uttrykk for definisjonsmakt.
Med et stadig voksende FrP, som erobrer ordførerposisjoner lokalt, ofte i samarbeid med Høyre, kommer ideologiske skillelinjer klarere frem – også lokalt. De fleste partier har i en eller annen sammenheng uttalt at de ønsker å være innbyggernes ombud. Når prestisjeprosjektene lanseres, og når de lokale folkevalgte ikke klarer å prioritere mellom alle «gode formål», er det tydelig at ombudsrollen er glemt.
FrP har ikke så mye lokal makt, og kan fortsatt markedsføre seg med en ombudsrolle. Det gjør partiet. Nye rådhus og kulturhus er ikke førsteprioritet for kommunepolitikere lenger. Primæroppgaver som helse og skole skal prioriteres. Kommuneansatte kan ikke lenger regne med å være skjermet for konkurranse eller kvalitetskontroll.
Da er det kanskje ikke så rart at Martin Kolberg vil «isolere høyrekreftene», ved å få Ap, SV og SP til å samarbeide lokalt. Ap og SP er ordførerpartiene fremfor noen. SP har langt flere ordførere enn partiets rikspolitiske størrelse skulle tilsi.
Men SP følger altså ikke oppfordringen. I forbindelse med helgens landsmøte ble det kjent at SPs statssekretær og «lyttepost» hos SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen, statssekretær Bjørn Arild Gram, går fra denne viktige posten.
Og grunnen? Han vil erobre makten lokalt. Ap har hatt makten i hans hjemby de siste 8 årene. Og før det igjen var det nettopp SP som hadde orførervervet.
Hvis SP i Steinkjer holder seg på ikke-sosialistisk side, har disse partiene flertall. Grams parti har stor oppslutning der, så han har et lønnlig håp om å ta makten fra Ap.
Liberaleren har stor forståelse for at Ap vil ha regjeringssamarbeidet overført lokalt. Da vil Ap, og SP kanskje beholde eller erobre ordførererposisjoner, mens SV knapt vil erobre noe som helst. Mens høyrekreftene settes på gangen. Noe som bør få skatte- og avgiftstrette innbyggere til å gråte blod.
At kommunepolitikken slett ikke er ideologiløs vises kanskje best av at Aps lokale folkevalgte må bøye seg for Kommuneforbundets veto hver gang det er snakk om omorganisering av lokale tjenester. Ap har ikke innbyggernes beste i tankene når det skal stemmes over omorganisering, men om pengestøtten fra Kommuneforbundet forsvinner. Anbud og konkurranseutsetting som middel for å holde kommunale utgifter nede skal ikek benyttes, ifølge Kommuneforbundets leder Jan Davidsen. Nå vil Altså Martin Kolberg sørge for at SV og SP også bidrar til å sementere strukturen på det kommunale tjenestetilbudet.
Tro nå ikke at SP er så pragmatiske i sin higen efter lokal makt at de har glemt de ideologiske skillelinjene. Åslaug Haga fører som kommunalminister en helt klar politikk.
Senterpartiet har satt 114 ordførere og 9,2% oppslutning som mål ved høstens kommunevalg. Bjørn Arild Gram vil altså erobre en av ordførerpostene for SP ved hjelp av de ikke-sosialistiske partiene.
Liberaleren vil advare mot å hjelpe SP til slik lokal makt, sånn helt uten videre.
Det er to typer samarbeid lokalt; valgteknisk – og politisk. Mange kommuner og fylker bruker fortsatt formannskapsmodellen fremfor å ha en parlamentarisk styreform.
Formannskapsmodellen fører til at partiene samarbeider på kryss og tvers for å sikre seg posisjoner. Uten nødvendigvis å skjele så mye til politiske løsninger og «naturlige samarbeidspartnere».
Liberaleren mener de politiske løsningene må settes i sentrum. Selv om det lokale selvstyret i Norge er en illusjon, bør mulighetene utnyttes der de kan. Prioritering av oppgaver (som helse og utdannelse), fritt skolevalg, anbud, konkurranseutsetting, begrensning av kommunal sektor, ledere på åremål, lave avgifter der kommunen har monopol på tjenester, og innsyn i lokale beslutningsprosesser etc bør være naturlige elementer i lokal ikke-sosialistisk politikk.
Vi er slett ikke sikre på at slike politiske løsninger blir gjennomført der SP får ordførervervene. På den annen side kan Ap godt gjennomføre deler av denne pakken, der de lokale pampene i Kommuneforbundet ikke har for stor makt.
De ikke-sosialistiske partien bør derfor ha politiske avtaler i bunn for et samarbeide, før vervene fordeles. Avtalen bør være signert og offentliggjort før tautrekkingen om verv begynner.
Senterpartiet er kjente som gode hestehandlere, ikke minst når politiske verv skal fordeles. Man skal stå tidlig opp og holde seg våkne og klare i hodet hvis man skal forhandle med Åslaug Hagas lokale høvdinger.
Å gi de ikke-sosialistiske stemmene til Bjørn Arild Grams ordførerkandidatur uten motytelser bør være helt uaktuelt. Og da mener vi ikke verv – men politiske løsninger. Verv er kun viktige for å få gjennomført de riktige løsningene.
Liberaleren går ut fra at de ikke-sosialistiske partiene like klart som Martin Kolberg ser at også i lokalpolitikken skal ideologien avgjøre valg av løsninger. Og handler derefter når høstens valgresultat foreligger.
