hvis du visste at omstendighetene var slik at bevisene ikke hadde holdt til fellende dom mot deg i en rettssak? Er det slik potensielle voldtektsmenn tenker?
Dette er en litt annen variant av det typiske spørsmålet: Ville du begått en forbrytelse hvis du ikke ble oppdaget? Vår variant av spørsmålet er formulert på grunn av debatten som nå går vidt og bredt – rundt temaet voldtekt.
Jeg vet ikke hvordan voldtektsmenn tenker. Det jeg vet er at voldtekt ofte skjer i festsammenheng. Det er ikke uvanlig at offer og overgriper kjenner hverandre. Disse to forholdene gjør voldtekt vanskelig å efterforske, og å få bevist. Spesielt i en rettssal. Nettopp derfor er det mange voldtekter som ikke blir anmeldt. Å gjøre som advokat Mona Høiness, å anbefale kvinner ikke å anmelde, er direkte skadelig hvis man ønsker at det reelle omfanget skal bli kjent, slik at dette kan bli tatt på alvor.
Voldtekt er tortur
Voldtekt er bortimot noe av det verste et menneske kan bli utsatt for. Det bør efter min mening anses som tortur, og straffes derefter. Men det skjer ikke. Få forbrytelser blir så lite straffet som nettopp voldtekt.
Det har vært mye fokus på voldtekt i det siste, spesielt på grunn av de mange overfallsvoldtektene i Oslo. Paroler som «ta natta tilbake» florerer – til tross for at det ikke er overfallsvoldtekt som er den typiske voldtekten. For det er som nevnt venne/-festvoldtekt som er det typiske.
Fryktens forbrytelse
er en god karakteristikk av voldtekt. Voldtektsmannen regner med at offeret blir så redd og skamfull at hun/han ikke anmelder voldtekten. Og anmelder man er sjansen stor for ikke å bli trodd. Derimot er sjansen for å få sitt privatliv, moral og oppførsel stemplet, nokså stor. Frykten for å bli stemplet, og tanken om at man selv kunne unngått situasjonen plager mange voldtektsofre. De skammer seg – og lar være å anmelde. Dermed går mange skyldige fri.
Voldtektsmannen kan også føle frykt, selv om han kan ha gamblet på at offeret ikke ville anmelde. Hans frykt går på at han rammes av hevn. At offeret forteller noen om hva hun/han mener har skjedd. Som en advarsel til andre om å være forsiktig med den påståtte overgriperen.
Personer hvis kjæreste/samboer/ektefelle er utro, tar hevn. Foreldre hvis barn er blitt misbrukt av pedofile tar hevn. Naboer av pedofile henger opp advarsler. Også voldtektsofre forteller sin historie. Hevntanken tar over når rettsapparatet kommer til kort.
Hvis et offer forteller, kan gjerningsmannen bruke den strategien vi ofte ser brukt i rettssaker om temaet: Så tvil om det påståtte offerets troverdighet.
La omfanget bli kjent
Hvordan kan man vite om en forbrytelse ikke har skjedd, hvis man ikke anmelder? En anmeldelse vil føre til efterforskning, og mulig påtale. Eventuelt at saken henlegges efter bevisets stilling. En rettssak gir mulighet for både offer og overgriper til å få prøvet sin sak. Kanskje er bevisene for dårlige, og da vil den anklagede bli frikjent. Slik er det med alle forbrytelser.
Noe av det viktigste ved enhver forbrytelse er å sikre bevis. Tekniske bevis, og vitner. Det gjelder naturligvis også påstander om voldtekt. Lar man være å anmelde, lar man bevisene forsvinne. Det svekker åpenbart saken. Man kan ikke vite om man har en god sak eller ikke, før bevis er sikret, og vitner avhørt. Derfor bør voldtekt eller forsøk på dette anmeldes umiddelbart.
I Dagbladet igår hadde advokat Birgit Vinnes et innlegg om hva som kan gjøres for å få en bedre statistikk over antallet domfellelser i voldtektssaker. Skal voldtekt som problem taes på alvor, må ofre anmelde, slik at spekulasjonene om mørketall kan erstattes av virkelig statistikk – over anmeldelser, påtale – og dom. Noe av problemet for voldtektsofre, er at de ikke opplever å bli tatt på alvor. Hvis kompetansen til politiet, påtalemyndigheten og domsstolene skal økes, må flere anmelde.
Manns- og kvinnerollen
er i kontinuerlig endring. Det er lenge siden kvinnen var enten hore eller madonna. Selv om ungpiker drømmer om ridderen på hvit hest er det få som har slike illusjoner i voksen alder.
Selv om kvinner og menn i våre dager er likestilte og likeverdige, spørs det om så er tilfelle når det handler om voldtekt. Ofte havner offerets privatliv under lupen, med det underliggende spørsmålet/anklagen om at man selv er skyld i å havne i en slik situasjon. Det skjer sjelden med menn som er anklaget for et slikt overgrep. Også kvinner inntar en fordømmende holdning – til kvinner. Også kvinnene som befolker domstolene. Dermed får potensielle voldtektsmenn bekreftet at strategien om å så tvil rundt offerets troverdighet er vellykket. Bør det være slik?
Bør «anledning gjøre kjeltring»?
«Alle parter» vurderer det slik at det er kvinnene som bør passe seg, og unngå å havne i situasjoner der voldtekt kan skje. Voldtekt kan imidlertid skje i mange sammenhenger, ikke bare i portrom eller dårlig opplyste bakgater en fredag eller lørdag kveld. Det er venne/-festvoldtekter som er det vanlige. For å vende tilbake til det innledende spørsmålet: Skal kvinner risikere å få sin bevegelsesfrihet og sitt sosiale liv redusert, fordi man må regne med at menn benytter anledningen til å begå en forbrytelse der omstendighetene tilsier at man ikke blir straffet?
Jeg synes ikke det. Voldtekt av den vanlige typen er et grovt tillitsbrudd. En krenkelse av individet, som ingen kan forutse at vil skje. Tvert imot skal man gå ut ifra at «anledning ikke gjør kjeltring». Det er naturligvis ikke offeret som skal få sin moral og vandel satt under lupen, men gjerningsmenn som begår forbrytelser pga. vissheten om at omstendighetene var slik at bevisene ikke hadde holdt til fellende dom mot deg i en rettssak. Dette er det domstolene som kan gjøre.
Menneskesynet – dypest sett
Voldtekt handler i bunn og grunn om menneskesyn. Mens vi venter på at politiet, domstolene og lovgiverne skal ta voldtekt alvorlig, kan vi som er foreldre sørge for å oppdra våre barn til å respektere individets integritet og ukrenkelighet. Dette gjelder uansett situasjon – også i «festlig lag» der rusmidler, musikk og løs stemning gir inntrykk av at vanlige sosiale konvensjoner ikke gjelder.
