Det er merkelig at ingen forsvarer ytringsfriheten i denne saken og at ingen gjengir navnene Aulie kom med.
Ytringsfriheten er viktigst når den bruker til å si ting som andre mener burde forblitt usagt. Marianne Aulie har ikke fått noen sterk støtte etter at hun på direktesendt radio i går navnga to kjendiser som hun mener forsøkte å voldta henne på tidlig nittitall. Ingen norske aviser har lagt ut navnene i sine kommentarer, de lenker heller ikke til andre som har gjort det.
Saken har flere sider som alle er svært viktige i forhold til ytringsfrhet og liberale prinsipper.
Det første er knyttet til om Aulies uttalelser er akseptable. Svaret er veldig enkelt. Ethvert menneske må ha rett til å gi uttrykk for sin oppfatning av hva som har skjedd i fortiden. Dette innebærer retten til å gi uttrykk for den forvirring som befinner seg i ens hode.
Betyr det at man kan straffes dersom man sier noe som er usant? Det avhenger av konteksten. Et typisk eksempel på en slik situasjon er ved salg av produkter der varer kjøpes og selges. I gråsonen ligger ofte budskap i reklame. Et annet eksempel er ved vitneførsel i en rettsak der man har forpliktet seg til å snakke sant. Disse tilfellene har det til felles at det foreligger en implisitt eller eksplisitt kontrakt der sannhet avtales.
Liberaleren vil forsvare Aulies rett til å ytre seg som hun vil i den aktuelle konteksten uavhengig av hva som skjedde på et nachspiel for mange år siden. Hun må få lov til å gi uttrykk for sine meninger om hva som skjedde, uavhengig av om det faktisk ble foretatt et voldtektsforsøk.
Det er imidlertid svært alvorlig at mange i denne saken snur bevisbyrden på hodet. Det er en selvfølge at Marianne Aulie må bevise at et voldtektsforsøk har skjedd for at kjendisene skulle bli dømt. Likeledes bør det bevises at Aulie snakker usant dersom det i det hele tatt skal kunne rettes rettslig kritikk mot hennes uttalelser. Hun trenger ikke bevise at hun snakker sant. Det er derimot de eventuelt fornærmede som må bevise at hun snakker usant.
Det oppstår et dilemma dersom Aulie saksøkes for injurierende ytringer og blir dømt. Da kan man si at hun har rett til å mene seg voldtatt av de to mennene, men hun kan ikke si det. Ihvertfall ikke i mediene. Hun har fått sin ytringsfrihet innskrenket. Og også sin livshistorie retusjert – av domstolene.
Det er i denne konteksten at det er skremmende at kjendisadvokat John Christian Elden truer de som publiserer navnene med anmeldelse. Skal hva som publiseres begrenses av trusler?
Flere plasser på nettet, bl.a. her, kan man lese at det var Morten Abel og Marius Holst som ble navngitt av Marianne Aulie. Vi minnes en sak for en tid siden da det gikk spekulasjoner om en TV2-reporters omgang med en kriminell. Navnet ble ikke offentliggjort og feilaktige rykter spredde seg.
Liberaleren vil selvsagt ikke gå god for Aulies beskrivelse av det som skjedde eller beskylde de to navngitte kjendisene for noe. Det er imidlertid et poeng at vi ikke fra noen pålitelige kilder kan få bekreftet at det faktisk var Abel og Holst som ble omtalt av Marianne Aulie.
Feilaktige sitater florerer på nett. Her svikter pressen grovt. Aulies uttalelser er en nyhetssak som er slått stort opp. Da bør pressen gi utfyllende og relevant informasjon.
De er kanskje undertrykt av mediemonopolet representert med Vær Varsom Plakaten som Liberalerne ikke anerkjenner? Pressen løper i flokk, ofte vekk fra ytringsfriheten slik vi så i karikaturstriden.
NRK legger ut alle programmene til Mina fortløpende på nett etter at de har vært på luften. Det var et hull i oversikten, et program var fjernet. Mine tanker gikk tilbake til et berømt bilde der Trotskij var retursjert bort.
