Likestillingsarbeidet – eller venstresidens feminister? Noe må det jo være, når parolene er de samme idag som for 30 år siden. Eller har noen galt fokus?
Det er Aftenposten som konstaterer at mange av parolene i 08.mars-toget er de samme. Nå skal det i rettferdighetens navn poengteres at mange av sakene ikke er «løst». Spørsmålet er om de overhodet kan – eller skal – løses.
Aftenposten skriver at » «Lik lønn for likt arbeid», «Full barnehagedekning» og «Kamp mot vold mot kvinner» er paroler som har vært uendret i Norge siden det første 8. marstoget i 1972.»
Hva er full barnehavedekning?
La oss slå fast at «full barnehavedekning» bør innebære at alle som ønsker det får tilbud om en barnehaveplass. Med de tilpasninger man selv ønsker. Skal barnet lære fransk, eller tall og bokstaver, bør foreldrene kunne finne en slik barnehave. Skal ungen leke lengst mulig, og ikke begynne på skolen før ved 7-årsalder, er det en annen barnehave de må sende sin håpefulle til.
Hvis man med full barnehavedekning mener at alle barn fra f.eks 1 år til skolealder skal gå i barnehave, er man på ville veier. For, som Sofie Mathiassen skriver i Dagens Næringsliv idag, bør dette være foreldrenes valg. Og respekteres. Om det er mor eller far (eller den ene av mødrene eller av fedrene) som skal være hjemme, bør også være foreldrenes valg.
Uansett hvordan man ser det, så er det ikke full barnehavedekning. Kristin «unga våre» Halvorsen forsøker å løpe fra valgløftet sitt, og regjeringen tyr til finurlige tellemetoder for å regne seg bort fra at de ikke klarer løftet.
Vi har tidligere omtalt det meningsløse barnehavebedrageriet, hvor køene ble lengre fordi prisen på tjenesten ble senket. Det er elementær markedsøkonomi at efterspørselen øker når prisen senkes. Men tilbudet er avhengig av langt mer enn pris. Når inntaket til offentlige og private barnehaver samordnes, fjernes valgfriheten mellom ulike barnehaver. Det blir en offentlig administrert tjeneste, med køer og byråkrati.
Avskaff kontantstøtten – eller samle all støtte i en pott
Idag premierer staten barneproduksjon. Det er vi imot, men la nå det ligge. La oss se på premieringsmåtene. Barnetrygd, kontantstøtte og subsidier av barnehaver. Tungvint, og byråkratisk. Kontantstøtten ble innført for å gi foreldre et valg. Men valget er illusorisk, når kontantstøtten er så lav. Ihvertfall hvis poenget var at foreldre skulle være hjemme med sine barn de første årene. Ønsker man reell valgfrihet kunne man samle alle ytelsene i én pott. Da kunne foreldre få valgfrihet – og kvalitetstid med sine barn, fremfor å halse avgårde til barnepass i en eller annen form, på vei til jobben. Tanken bak kontantstøtten var god, men den er slett og halvveis gjennomført.
Lik lønn for likt arbeid
innebærer at folk som utfører samme arbeid, bør få samme lønn. Forskjellen idag kan kun forklares med kjønn. Mener mange. Det er naturligvis helt idiotisk å lønne to arbeidstagere ulikt for samme jobb, kun fordi den ene er kvinne.
Lønnsforskjeller bør ha utgangspunkt i ulik kompetanse, ulikt ansvar og oppgaver – men slett ikke i kjønn. Tar man utgangspunkt i de andre faktorene kan det naturligvis oppstå lønnsforskjeller mellom arbeidstagere med samme jobb.
Mange kvinner har lav lønn, og jobber deltid. Yrkene deres har også lav status. Nå er det slik at mange kvinner jobber i offentlig sektor. Da bør de politikerne som i festtaler snakker om at typiske kvinneyrker har lav status og lønn faktisk gjøre noe for å bøte på dette. I lønnsforhandlingene. Det er fullt mulig å gjøre noe hvis man har viljen.
Vi mener at lønnsforhandlinger skal ta utgangspunkt i den enkelte arbeidstager. Utdannelse, erfaring, initiativ, pålitelighet etc etc. Er et kjønn underrepresentert bør det være mulig å lokke søkere med høyere lønn og bedre arbeidsvilkår. Men det må være arbeidsgivers vurdering og ansvar. Ikke et lovpålegg.
Kamp mot vold mot kvinner
bør være en selvfølge. For både menn og kvinner. Voldtektsforsøkene i Oslo har vært mange den siste tiden. Derfor har også parolen «Fra angst til aksjon. Ta natta tilbake» blitt hentet frem. Det er fullt forståelig. Ingen skal være redd for å bevege seg ute uansett tid på døgnet.
Problemet er bare at de fleste voldtekter skjer i andre situasjoner enn overfall i det offentlige rom på kvelds- eller nattestid. De skjer i situasjoner som f.eks fester, der offeret kjenner gjerningsmann.
Dermed kan ikke kamp mot vold mot kvinner bare handle om menn fra andre kulturer (slik det passer FrP å fokusere på), eller om mer politi i gatene (som er et fornuftig krav uavhengig av voldtektsstatistikken), men like meget om hvordan menn forholder seg til kvinner – og hvilken oppfatning menn har av sin egen situasjon i dagens samfunn.
Kvinner som mener seg utsatt for voldtekt skal oppleve at de blir tatt på alvor. Så må en eventuell rettssak og bevisene avgjøre skyld eller ikke.
Parolen bør være at vold er uakseptabelt, uansett hvor og når den utøves, og uavhengig av hvem som utøver den. Voldtekt er uakseptabelt. Punktum.
Det er ikke nødvendigvis slik at arbeidet for like rettigheter, eller likeverd, mellom menn og kvinner har stått stille. Det har utviklet seg mye på 35 år. En forklaring på at parolene tas frem igjen, kan forklares med at løsningene som kvinnebevegelsen har fokusert på, har vært for snevre – eller er for lite oppdaterte.
Ingen skal behøve å føle seg nedverddiget, dårlig eller urettferdig behandlet i 2006 – aller minst på grunn av kjønn. Det burde være et enkelt og felles utgangspunkt for kvinnedagen, uavhengig av kjønn og politisk ståsted.
Min egen favorittparole er: Vær selv den forandringen du ønsker i verden.
