Det er spørsmålet tidsskriftet Samtiden stiller, når det ikveld arrangerer debatt der venstrevridde medier er temaet. En oppfølgning av Civita-leder Kristin Clemets kronikk i Dagbladet nylig.
Undertittelen for debatten er: Er norsk presse, debatt og rikssynsing ensporet og venstrevridd? Civita-leder Kristin Clemet, politisk redaktør i Bergens Tidende Trine Eilertsen og medieprofessor og tidligere AKP’er Sigurd Allern stiller til debatt. Debattleder er mediekommentator i VG Anders Giæver.
Ideologisk enfold
Clemet, tidligere statsråd for Høyre og nå leder i tankesmien Civita, hevdet i Dagbladet-kronikken 05.februar at «Spennet i meninger mellom norske aviser er ikke stort større enn at de alle kan få plass i Arbeiderpartiet.» Hun hadde særlig tatt for seg lederartiklene i Aftenposten en bestemt tidsperiode. Også den liberale forfatteren og debattanten Jan Arild Snoen har tatt for seg Aftenpostens ledere, i en artikkel i Minerva. Han har også tatt opp tråden fra Clemet i et innlegg i Aftenposten. På sin side har Aftenposten svart på kritikken. Og Clemet kom med en replikk.
Om media er preget av ideologisk ensporethet er et spørsmål som kan besvares litt avhengig av hvor man befinner seg. Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen mener at norske medier er ensporet for Afghanistan-deltagelse – og presterer i samme slengen å klistre merkelappen «ytterligående fløypolitiker» både på Erna Solberg og Siv Jensen. Ifølge Dagbladet er Braanen en av Norges 10 fremste intellektuelle – og det sier sitt om hva høyresiden har å slite med når personer med så lite innsikt i spennet på høyresiden sitter på en av medie-Norges «ideologiske» redaktør-krakker.
I motsetning til Braanen har hans ideologiske kampfelle Mimir Kristjansson en langt bedre analyse av høyresidens problem med media.
Samrøreregjeringen ikke venstrevidd nok?
Clemet mener de fleste medier stiller spørsmålene «fra venstre»: «Den politiske journalistikken i Norge er nemlig nokså venstredreid. De fleste kritiske spørsmål stilles «fra venstre». Spørsmålene kom for eksempel fra venstre til den forrige borgerlige regjeringen, men også de rødgrønne får, interessant nok, de fleste politiske spørsmål fra venstre. Når den rødgrønne regjeringen kritiseres for sin politikk, er det som regel fordi den ikke er venstredreid nok.»
Hva er et klassisk borgerlig-liberalt standpunkt?
Dette er åpenbart det første spørsmålet Clemet bør utdype, for det er jo hele utgangspunktet for hennes kritikk av norske medier. Hvilke synspunkter skal media referere, hvis det skal gi lesere, lyttere eller seere et klassisk borgerlig-liberalt standpunkt?
Clemet savner nemlig aviser hvor leseren kan «orientere seg om hva som vil være et klassisk borgerlig-liberalt standpunkt i en aktuell sak.» Hun slår kort og godt fast at i Norge er det «ingen steder» leseren kan orientere seg.
Hvis vi ser på de 4 ikke-sosialistiske partiene på Stortinget, skal hvem som helst få problemer med å plassere dem i samme bås, utfra ideologiske kriterier. Det eneste måtte være hva Liberaleren gjør, nemlig å definere dem for hva de ikke er – sosialistiske.
FrP kan snart dekke hele den politiske aksen, fra KrFs verdikonservatisme, Høyres markedsretorikk til RVs «penga fins»-politikk. Partiet er til og med iferd med å bevege seg inn på en «normal» politisk skala, når ledelsen prøver å tilpasse sin miljøpolitikk til norsk virkelighet.
KrF er verdikonservative, og har forøvrig ikke peiling på økonomisk politikk. Derfor har partiet utallige budsjettforlik med Ap bak seg i Stortinget -og vrir seg i smerte hver gang det er i regjering med et betydelig mer markedsorientert Høyre (og Venstre).
Venstre er verdiliberale, økonomisk liberale (stort sett), og radikale både når det gjelder velferdsreformer og miljøpolitikk (radikale her i betydningen dramatiske endringer).
Høyre har en moderat miljøpolitikk, er langt mer økonomisk markedsorienterte enn f.eks under Willoch-regjeringen, og i verdispørsmål kan partiet plasseres både blant liberale og konservative.
Det ville vært interessant å høre hvilke standpunkter Clemet definerer som «et klassisk borgerlig-liberale»? Noe også Dagbladets mangeårige kommentator Gudleiv Forr er enig i. Han mener Clemet savner en avis som mener det samme som henne. Og er oppgitt over at hun trekker frem den manglende støtten til friskoleloven som et eksempel. Forr var uenig i loven pga. følgene han mente den ville gi. Og her er vi kanskje inne på noe av problemet med norske journalister. De vurderer en sak eller et forslag utfra konsekvensene, fremfor å utlede et standpunkt utfra sine prinsipper og verdier.
Hvilke verdier representerer avisene?
Dagbladet var i sin tid en Venstre-avis, som representerte kulturradikalismen. Idag er det vel snarere SVs meninger avisen viderebringer. Det kan med andre ord slippe gjennom et eller annet verdiliberalt standpunkt på lederplass. De økonomisk liberale standpunktene er det verre med. En liberal avis bør være kritisk til maktkonsentrasjon. I Dagbladet står det lite om den statlige makten, men desto mer om privat næringsmakt og amerikansk militærmakt.
VG kan vel konkurrere med Aftenposten om å være til høyre av de 3 store avisene. Aftenpostens meningsmessige meritter er nevnt lenger opp i artikkelen.
Journalistene: Et produkt av skolen og samfunnet
Clemet fokuserer blant annet på journalistene, og nevner undersøkelser som viser at yrkesgruppen selv definerer seg som «godt til venstre» i det politiske landskapet. Clemet fremstilte det også som et problem at journalistene beveger seg «seg tilsynelatende helt friksjonsfritt fra den ene avisen til den andre.»
Nå er det vel først og fremst på leder- og kommentarplass at avisenes meninger skal komme til uttrykk. Hvor journalistene beveger seg i sine karrieremessige steg, behøver derfor ikke bety så mye. Men det kan jo hende at noen journalister med verdiene iorden for seg selv vet at de ikke vil søke jobb i den og den avisen – selv om anledningen skulle by seg. Likefullt kan det hende at de velger å ta seg jobb for å finne ut hvordan det jobbes med sakene nettopp der man av ideologiske grunner ikke vil jobbe.
Journalistene skal jo finne frem til interessante vinklinger når de lager sine artikler. Når alle er «oppdratt» av et skolesystem utformet innenfor den sosialdemokratiske konsensus, og preget av den samme konsensus i den offentlige debatt, skal man vel ikke forvente at «spørsmål fra høyre» kommer ramlende inn helt av seg selv.
Høyresidens eget ansvar
Det er ikke vanskelig å være enig i at norske medier ideologisk er ensidige og lite spennende. Og at den store ideologiske høyrevinden den store verden har opplevet de siste 30 år stort sett bare har vært en mild bris her til lands.
Det har forøvrig vært stilt spørsmål om ikke FrPs (tidligere) liberalisme har motvirket snarere enn tilskyndet det paradigmeskiftet resten av verden har sett. Det skal også nevnes at Ap har vært langt flinkere til å få gjennomført viktige endringer (f.eks privatiseringer og konkurranseutsettinger) enn høyresiden.
Først og fremst må ansvaret for å få frem høyresidens vinklinger og løsninger påhvile høyresiden selv. Ikke minst i form av klare løsninger basert på ideologi og prinsipper. Når Høyre velger seg «mer for pengene» som slagord for forrige valgkamp, så sier det sitt om et parti som vil styre effektivt – og som appellerer til velgernes lommebok. Det er som et ekko av tidligere stortingsrepresentant Morten Steenstrups utsagn om at Høyre ikke skal styre mindre men bedre. Et utsagn som kom i debattboken «Grenser for politikk» (!) for over 20 år siden. Slikt blir det ikke spenstige ideologiske debatter av.
Å kritisere Ap for samrøre både med LO og statsapparatet er greit for å få fokus, men hva er Høyres svar? Hvorfor vil Høyre samarbeide med et FrP som nå står for en verre statskapitalisme enn Ap noensinne har gjort?
Maktbalanse, grenser for statlig makt, frihet til å velge – inkludert å velge bort offentlige løsninger, markering av at politikere ikke vet bedre enn velgeren hva som er de beste løsninger for ham/henne – selv om politikeren er valgt til å styre, retten til å leve et sporløst liv, burde være aktuelle ideologiske markeringssaker for høyresiden. Spørsmålet er om høyresiden deler disse standpunktene.
Skal man kritisere skolen og medieutdannelsen for å være for venstrevridd, så må svaret være å starte opp konkurrerende skoler. Og tilby en alternativ utdannelse for journalister.
De virkelige høyrevridde meningene
finner du på Liberaleren. Det er vi som bruker det rette begrepet om verneplikt; slaveri. Det er vi som er motstandere av at maktposisjoner skal bestemmes av hvem som er foreldrene dine. Det er vi som ønsker åpne grenser – av hensyn til individet og ikke staten eller pensjonsregnskapet. Det er vi som kritiserer statens sammenblanding av roller – ved at staten både definerer rammene for næringsvirksomhet og samtidig selv er aktør. Det er vi som mener at man skal få elske den eller de man vil – uavhengig av kjønn. Det er vi som definerer ekspropriasjon som statlig tyveri av privat eiendom. Slik kunne vi fortsette.
Hvis høyresiden skal få definisjonsmakt må partier, institusjoner og såkalte opinionsdannere forsøke å sette dagsorden med ideologiske standpunkter istedenfor å fremstå som politiske bokholdere.
Hvem som har stemt for hva til hvilken tid, og hvor mye av andres penger man har villet støtte ulike «gode formål» med, er helt uinteressant den dagen personvernet er borte, og staten er garantisten for og kontrolløren av den enkeltes liv.
Det er slett ikke synd på høyresiden. Hvis høyresiden fortsetter å fremstille seg som et offer, bør den ta inn på nærmeste krisesenter.
Hvis høyresiden innser at offerrollen er ukledelig, upassende og helt meningsløs, får den komme seg ut og delta i kampen om ideene.
Der befinner Liberaleren seg.
