Vi klager ofte over at offentlige utgifter er for høye. Av og til er det imidlertid slik at det ville blitt brukt mer penger dersom ting var drevet privat.
Denne artikkelen er inspirert av Knut Olav Åmås sin interessante kronikk Å ta loven i egne hender i Aftenposten i går.
Lov og orden er i ferd med å bli privatisert og kommersialisert. Mens Oslo-politiet må spare inn flere hundre stillinger, ansetter de private vaktselskapene 3000 nye vektere i år.
Han oppsummerer enkelte av politiets resultater:
Syv av ti tror ikke politiet vil være til noen hjelp hvis de opplever innbrudd i hjemmet. Bare to av ti tilfeller av vinningskriminalitet blir nemlig oppklart.
Det er imidlertid ikke tilfeldig at politiet er en fiasko. Hva annet kan man vente seg av et statlig monopol? La oss imidlertid først se litt på hvorfor det ikke bevilges nok penger til politiet.
Det er ikke slik at offentlig sektor er en rasjonell aktør som analyserer situasjonen, tar hensyn til menneskers preferanser og så iverksetter de riktige tiltakene. Politikk er en kamp om begrensede ressurser. For å skaffe seg tilgang til størst mulig andel av offentlige bevilgninger, er man avhengig av sterke forkjempere for ens interesser.
Kriminalitet er et problem som så godt som alle mener at det er viktig å bekjempe. Det finnes imidlertid ikke en sterk politisk pressgruppe for økte bevilgninger til politiet. Grunnen er enkel. Selv om konsekvensene av å bli utsatt for kriminalitet kan være store, rammer kriminalitet sjeldent og tilfeldig. Du kan gå igjennom hele livet uten å bli utsatt for noe. Og du vet ikke når du kommer til å bli utsatt for en forbrytelse.
Resultatet er at det ikke eksisterer noen pressgruppe eller stor velgergruppe som er særskilt opptatt av økte bevilgninger til politiet eller bedre oppklaringsprosent.
La oss så sammenligne med noen budsjettvinnere. Hundretusener av mennesker henter trygden hver måned. Over hundre tusen studenter venter månedlig på studielånet sitt. De fleste kulturinstitusjoner er helt avhengige av årlige bevilgninger. Bøndenes eksistensgrunnlag er basert på milliardsubsidier. LO har bortimot en million medlemmer som basis for Vallas politiske krav.
Poenget er enkelt. Det finnes en rekke gruppeinteresser som er svært sterke, med mange avhengige aktører. Det er helt naturlig at de vinner budsjettkampen mot noen tilfeldige ofre for innbrudd og andre forbrytelser.
Det finnes en gruppe som er interessert i økte bevilgninger til politiet. De som arbeider der. De lider imidlertid under det faktum at de er et offentlig monopol som ikke er utsatt for fri konkurranse. Politiet har ikke kunder.
Åmås virker skeptisk til at det blir flere private vektere og vil ha «sterkere kontroll» over dem. Det er tvert imot gode grunner til å la vekterselskaper overta flere av politiets oppgaver. Politiet bør privatiseres. La oss illustrere dette ved to eksempler.
Et hjem utsettes for et innbrudd. Det ringes til politiet og de har dessverre ikke tid til å komme. Dersom de kommer, henlegges saken. Hva gjør du da? Du kan ikke gå til konkurrenten! Politiet er et monopol uten konkurranse. De får sine bevilgninger uavhengig av jobben de gjør for å oppklare forbrytelser.
Det kan tvert imot argumenteres med at politiet blir belønnet dersom de gjør en dårlig jobb. Økt kriminalitet, vil følges av krav om mer penger til politiet og således lede til økte bevilgninger.
En bedrift blir utsatt for et innbrudd eller det er bråk på et kjøpesenter. Vekterselskapet blir oppringt. Hva skjer? De dukker opp og gjør jobben i henhold til sin kontrakt med sin kunde. Grunnen er ganske enkel: Hvis de ikke gjør det, bytter kunden til et av de 249 andre vekterselskapene.
Slik virker konkurranse.
Det er således to ulike tendenser – manglende pressgruppe og manglende konkurranse – som leder til få politifolk som i tillegg mangler incentiver til å gjøre en god jobb.
Det gjør seg med en personlig historie. Da jeg jobbet nattevakt på en bensinstasjon for et par år siden, fortalte en kunde om en opplevelse i Oslo sentrum. Han var ute med noen venner. De observerte en gjeng som hopper på panseret og taket til parkerte biler og ødela dem. De ringte selvsagt politiet med en gang og fikk klar melding. «Vi har ikke ressurser til å komme.» De fulgte etter gjengen gjennom flere kvartaller med bilramponering og flere telefoner til politiet gav samme resultat.
Ville det skjedd dersom et konkurranseutsatt privat firma hadde ansvaret for å håndheve loven på det stedet den natten?
Svaret gir seg selv!
Et inkompetent politisk politisystem fører til at privat beskyttelse blir en etterspurt vare. Derfor er det betalingsvilje overfor vekterselskaper. Private kunder får det de betaler for. Det er mye enklere og mer rasjonelt enn å forsøke å få beskyttelse gjennom den politiske prosessen.
Det er ingen grunn til på anta at de politiske bevilgningsprosessene vil endre seg. Det er heller ingen grunn til å tro at offentlige monopoler skal begynne å fungere bedre enn private markeder.
Det bør derfor argumenteres for at private alternativer bør overta politiets oppgaver. Kriminalitsbekjempelse er for viktig til å overlates til politikerne.
Politiet er et eksempel på viktige tjenester som ikke utføres godt nok av staten. Det er både mangel på ressurser og mangel på de riktige incentivene til å gjøre en god jobb. Det finnes andre eksempler på tjenester som det blir brutk for lite ressurser på – i forhold til menneskers preferanser – fordi de er et offentlig ansvar.
To eksempler i et Norge der velstandsnivået er høyt, er knyttet til helse og miljø. Ved en privatisering ville det sannsynligvis bli brukt mer penger på sykehustjenester og andre helsemessige tiltak. Likeledes er det grunn til å tro at menneskers levemiljø ville bli bedre dersom dette ikke lenger var et offentlig ansvar. Nå skal vi ikke argumentere for dette her, det var bare to innspill for å inspirere til selvstendig refleksjon om hvilke muligheter som liberalismen gir på to viktige områder.
