I anledning Harald V’s 70-årsdag er mange ute og gratulerer. Deriblant Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen. Han omtaler republikanere som en «sekt».
Liberalerens redaktør har tidligere uttrykt store forhåpninger til Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen. Men Høyre-folk har sine begrensninger. I noen sammenhenger er de virkelig konservative, og lite prinsipielle. Et slikt tilfelle gjelder spørsmålet om monarki eller republikk.
Ingen skal være overrasket over at en Unge Høyre-leder gratulerer kongen med dagen, og i den sammenheng uttrykker støtte til monarkiet som statsform.
Denne gangen er det imidlertid mye å utsette på hans argumentasjon, og ikke minst historieskrivningen.
Er dagens republikanere historieløse?
Isaksen skriver: «I 1905 var de sterkeste republikanske enklavene utenfor byene. Blant selvstendige bønder som motsatte seg den importerte, danske prinsen og tanken om at statsmakten skulle gå i arv. I dag er det annerledes. Meningsmålingene viser at de fleste republikanere i Norge bor i byen, er høyt utdannet og har god lønn. I dag er det i stadig større grad det utdannede, urbane borgerskapet som hvisker rundt middagsbordet om at monarkiet er en utdatert overlevning fra fortiden. Så historieløse går det altså an å bli.»
Analysen av hvem republikanerne var og er, er gjort av Carl-Erik Grimstad og Erik Dalen og sto i Samtiden 2/05, og de har pådratt seg en kommentar av Odd Gunnar Skagestad.
Jeg går ut fra at Røe Isaksen mener republikanernes historieløshet refererer seg til påstanden om at monarkiet er en utdatert overlevning fra fortiden. Påstanden er sikkert gjengs oppfatning blant mange republikanere, men ikke hos Liberaleren. Her er motstanden mot monarki prinsipielt begrunnet. Argumentet om at monarkiet er utdatert må være mulig å ha i 2007, uten å bli kalt historieløs. Det eksisterer republikker og monarkier side om side. I den delen av verden der demokratiet er mest utbredt, er monarkene ringet inn av konstitusjoner – og de kronede hoder ville fått problemer om de skulle forsøke å ta tilbake den faktiske makten. Monarkene som de facto regjerer, holder til i andre deler av verden, og få ville vel ønske seg inn under deres styresett.
Hvem tok feil i 1905?
Røe Isaksen: «De radikale tok feil i 1905, og de urbane intellektuelle tar feil i 2007.» Det standpunktet Unge Høyre-lederen gjengir fra 1905 er » tanken om at statsmakten skulle gå i arv.»
Det er jo nettopp arv som er kjennetegnet på monarkiet som statsform. Det som heter valgkongedømme avskaffet Norge for hundrevis av år siden. En prinsipielt begrunnet motstand mot monarkiet må jo ta utgangspunkt i selve kjernen; at posisjonen arves. Det er en ærlig sak å mene at dette er et galt («feil») standpunkt. Men når han skriver at «de radikale tok feil», så må han fortelle hva de tok feil i. Den nye norske kongen ble importert fra Danmark, og arv er kjernen i monarkiet.
Røe Isaksen sier at det var bøndene som var kjernen i monarki-motstanden i 1905. Det blir galt å betegne arbeidere i Røros, Narvik og Vadsø (byene der republikanerne var i flertall) som bønder.
Mange av tidens mest kjente menn var republikanere, og mange av dem sviktet da muligheten var der. Eller de ble rett og slett lurt av Christian Michelsen. Som Grimstad skriver: «Alt tyder på at det var et solid republikansk flertall på Stortinget forut for 7. juni-vedtaket. Dette hadde bygget seg opp gjennom siste halvdel av 1800-tallet og var koplet til arven fra den franske revolusjonen, en egalitær nasjonalisme der republikanske holdninger var altoverskyggende. Unionsoppløsning og nasjonal frigjøring var langt på vei etablerte synonymer for anti-monarkisme. Frem mot århundreskiftet var også flertallet av de store nasjonale lederskikkelsene i utgangspunktet republikanere: Bjørnson, Nansen, Michelsen og Sars var noen av dem. For disse var unionsoppløsning og demokrati opprinnelig det samme som avvikling av kongedømmet.»
Forøvrig viser artikkelen i Samtiden en oversikt over hvilke fylker som ikke godtok regjeringens handlemåte (Telemark, Vest-Agder og Nord-Trøndelag). For avstemningen handlet ikke om republikk.
Ble styreformen avgjort i 1905 – eller ble regjeringens handlemåte velsignet?
Det viktige i Grimstad og Dalens artikkel er poenget om hvilke to prosesser som i 1905 foregikk samtidig: «Oppspillet til statsformdebatten og folkeavstemningen 12. og 13. november 1905 er kjent: Stortingets 7. juni-vedtak gjorde Kongeriget Norge kongeløst. Unionsoppløsningen medførte i praksis etableringen av en norsk republikk under ledelse av statsminister Michelsen. Dette utløste behovet for to fundamentale politiske prosesser, å skaffe Stortinget et folkelig mandat for vedtaket om unionsoppløsningen, samt valg av statsform. Ingen av dem hadde utgangspunkt i Stortinget. Norske politikere ble presset av svenskene til å gjennomføre den første folkeavstemningen og av danskene til å arrangere den andre. I en demokratisk ramme er det heller lite å være stolt av. Både voteringstemaene, de korte tidsfristene, den politiske agitasjonen og den manipulative atmosfæren som rådet ved selve avstemningene, ville utvilsomt ha ført til at de uvilkårlig ville blitt underkjent av et internasjonalt observatørkorps. Som politiske prosesser er avstemningene preget av den nasjonale unntakstilstandens logikk.»
Avstemningen i november 1905 handlet ikke om fremtidig statsform. Det var en invitasjon til folket om å akseptere regjeringen Michelsens handlemåte. Som vi idag vet bestod i å føre Stortinget bak lyset, ved å forhandle med den danske prins Carl, kamuflere en folkeavstemning om statsform (som Carl hadde forlangt) som en tilslutning til hva regjeringen hadde gjort.
«Med voteringstemaet for statsformsavstemningen og det derpå følgende kabinettsspørsmål, var det åpenbart hvilken skjebne Republikken Norge ville lide. Etter en hissig debatt, både offentlig og i Stortingets hemmelige møter, lyktes det Michelsen å dreie statsformstemaet til å bli et spørsmål om tillit eller mistillit til regjeringen, les: heltene fra Karlstad.»
Symbolenes verdi
Over til dagens republikanere – og monarkister. Røe Isaksen skriver: «Det har en verdi at vi hver eneste 17. mai vinker til kongefamilien på slottsbalkongen, ikke til Thorbjørn Jagland eller Carl I. Hagen.» Jeg ser det ikke som noen verdi av betydning å vinke til noen fordi de er er der de er på grunn av fødsel og slektskap – og lite annet. Uten at jeg av den grunn ville vinket til hverken Jagland eller Hagen.
«Det har en verdi at kongehuset er samlende, ikke politisk splittende.» Er det virkelig så samlende? Dronningen har så lenge jeg kan huske vært utsatt for bakvaskelser og sladder. Kronprinsessens fortid gav sladderpressen og tabloidene god avsetning både før og efter bryllupet. Det var ikke i glede over et nytt samlende medlem av kongehuset at folk forenet seg rundt VG, Dagbladet og Se og Hør i de dagene. Kronprinsparets engasjement for homofile og for fattige rundt om i verden er ikke like ukontroversielt i alle leire. At engasjementet for de fattige og utstøtte ukomplisert lar seg forene med stadige innkjøp av dyre moteklær, vil heller ikke alle synes er like opplagt.
«Det har en verdi at nasjonen Norge har et opphøyet symbol på vår uavhengighet.» Er symbolet kongen – eller grunnloven – eller flagget? Hverken kongen eller flagget er viktig for min del. Grunnloven er det som garanterer oss som bor på dette geografiske området de rettigheter vi har. Men heller ikke grunnloven er uproblematisk som symbol. Den er en politisk realitet med både gode og dårlige sider. Det kan også diskuteres hvor «opphøyet» kongehusets medlemmer er i dagens Norge.
Slik taler en sann konservativ
Det er denne kraftsalven som får Liberalerens redaktør til virkelig å riste på hodet: » Vi lever i en tid med dramatiske endringer. Globaliseringen skyller innover oss med full styrke. Kulturer, ideer og mennesker flyter over landegrensene som aldri før. Gamle sannheter avlives raskere enn nye kommer til. Skal vi da bruke tiden på kulturradikale korstog mot de få samlende symbolene vi fortsatt har igjen, eller skal vi forsøke å bevare de institusjonene som samler alle nordmenn – og som er hevet over politisk krangel eller hensynet til kroner og øre?»
Jeg vet ikke om Liberalerens motstand mot monarki og statskirke kan kalles kulturradikalt korstog. Korstog er forøvrig noe jeg har liten sans for. Jeg tviler på at monarkiet og statskirken er så samlende symboler i dagens Norge.
Liberaleren er positiv til globaliseringen som fenomen – og jeg trodde at også Røe Isaksen var det. Om ikke, får han plukke frem sin partifelle Jan Arild Snoens bok om fenomenet.
Liberaleren ser intet galt i at mennesker «flyter» over landegrensene. Kultur er intet statisk fenomen, men endrer seg over tid, gjennom kontakt med andre kulturelle impulser.
Liberaleren setter individet i sentrum. Individets frihet til å definere seg selv. Også når det gjelder hvilke symboler man vil akte – om man i det hele tatt trenger symboler å lene seg på. Vi velger å tro at et fritt og selvstendig individ klarer å stå oppreist på egne ben – og være stolt av det. Individet har rett til å velge – og velge bort ideer, holdninger og symboler. Man kan til og med velge bort nasjonen.
For meg er ikke staten en enhet basert på etnisitet, geografi eller kulturelt fellesskap (eller symboler). Den er opprettet for å beskytte rettigheter. For meg som liberalist er det bare dette som er det legitime grunnlaget for en stat.
I det sist siterte avsnittet viser Unge Høyre-lederen seg som en sann konservativ. Det er jo ikke overraskende – men litt skuffende. Det er lov å håpe at Unge Høyre endelig hadde funnet en leder med noen prinsipper i bunn for sitt virke, snarere enn mytebefengte symboler. Han har jo vist lovende ansatser.
Det er naturligvis helt greit å gratulere kongen med dagen, men Røe Isaksen burde funnet en gratulasjonsform med litt færre angrepspunkter.
Monarkiet – en anti-demokratisk institusjon
Unge Høyre-lederen burde erkjenne og akseptere at republikanere ikke er personer som «tar feil» – men personer som mener at også statens øverste embede burde besettes via valg og ikke via foreldre. For de kan man jo som kjent ikke velge.
Monarkiet er i sitt vesen en anti-demokratisk institusjon – og som sådan ikke et fritt samfunn verdig. Mange av Haralds kolleger er overhoder for land Norge ikke liker å sammenligne seg med. Det er vel ikke dem som kommer til dagens og helgens festligheter. Forhåpentligvis.
Og så er det jo verdt å merke seg at de presidentene som kommer til kongens fødselsdag ikke får bo på Slottet. Protokolltjenesten i UD rangerer dem nemlig lavere enn monarker.
Og du Torbjørn: Republikanere har prinsipper – så får monarkistene lene seg på kongen sin så mye de vil. Det kan jo hende han velter overende tilslutt.
