… enn en uskyldig dømt! Men jeg vet best!
Jeg har ikke fulgt med på Nokas-saken, i hvert fall ikke i detalj. Så jeg personlig har ikke noe grunnlag forå vurdere skyld. Jeg har imidlertid sett han dommersjefen ved to anledninger de siste dagene.
Den første gangen var da han sa at det var bedre at ti skyldige gikk fri enn at en uskyldig ble dømt.
Dette er et godt prisnipp. Poenget er at det skal bevises at den som dømmes er skyldig og at tvil skal komme vedkommende til gode. Siden en forbrytelse allerede er skjedd, kan denne ikke omgjøres. Det å dømme noen vil ikke reversere denne handlingen. Det å dømme en uskyldig vil derimot føre til en ny forbrytelse.
Så kommer juryen ut og dømmer alle de tiltalte, med et unntak. I det tilfellet har de tydeligvis latt tvilen komme tiltalte til gode.
Den andre gangen jeg ser mannen er når han sier det rett ut: Jeg vet best! det var riktignok ikke de ordene han brukte, men det var det som var det reelle innholdet.
Dette er arroganse. Muligens fagdommerne formelt sett hadde rett til å sette juryen til side. Det er imidlertid grunn til å spørre seg hva om hva som egentlig er vitsen med en juryen dersom den bare kan settes tilside?
Formålet med en jury er at man skal dømmes av ens likemenn. Det skal ikke være en overlegen elite – f.eks. en utdannet advokat eller dommer – som dømmer ens undersåtter.
Inntrykket som har festet seg er at eliten – den arrogante dommer – vet best, men trenger en snev av folkelighet for å legitimere sitt styre. Så vi skyver ansvaret over på folket, men når folket tenker selv.
Vel…
Vi vet best, vi har makten og vi bestemmer. Til helvete med juryen!
