En liten notis i Aftenposten fanget min interesse. Den illustrerer et viktig poeng knyttet til offentlig støtte.
Saken handler om en danserinne i den britiske nasjonalballetten, Simone Clarke. Hun er medlem av og støtter et ytterliggående høyreparti, British National Party. Det reises krav om at hun må sies opp.
«Opprinnelig var ledelsens holdning at hennes politiske oppfatning var en privatsak, nå er saken mer komplisert. Statsstøttet virksomhet i Storbritannia, som nasjonalballeten, er forpliktet til å fremme forståelse for et flerkulturelt samfunn.»
Poenget som illustreres klart i en slik sak er at det alltid følger forpliktelser og krav knyttet til offentlig støtte. Den er ikke politisk nøytral, men knyttet til interessene til de politiske makthaverne og staten. Det er to grunner til at dette ikke er så synlig til daglig.
For det første er myndighetene i liberale sosialdemokratier ganske åpne og inkluderende i synet på hva som tillates innen kultursektoren. Det er ingen grunn til å underslå at vestlige demokratier ligger langt unna den kontrollen og den totalitære politikken som finnes i en del andre land.
Det eksisterer likefullt en pisk i bakgrunnen. Ressursene er begrensede og Kulturdepartementet fordeler penger utifra sitt syn på hva som er er bra. Dette skal ikke være nøytralt, hele poenget er jo å styre pengene ditt de har mest positiv effekt – i henhold til synspunktene til de politiske makthaverne. Staten gir og staten tar.
For det andre er norske kulturutøvere aktive støttespillere til myndighetene. De har det til felles at de stort sett er avhengig av penger fra staten, og man biter da ikke den hånden som gir en mat og penger. Kunstnere er ikke bikkjer! Det er en sterk psykologisk tendens til å legitimere ens egne handlinger. Både overfor andre og overfor seg selv.
Unge, friske mennesker mellom 20 og 50 år burde være i stand til å brødfø seg selv, enten de kaller seg kunstnere, studenter eller bønder. De mottar imidlertid store summer fra andre mennesker, og da må det jo finnes grunner til dette som de kan bruke som legitimeringsgrunn. Mye kortsiktig, snever egeninteresse er kamuflert som i tråd med samfunnets beste. Det er jo nødvendig med kultur, landbruk og studenter. Ingen ville betale for dette privat. Vel, det er i hvert fall den rådende oppfatning blant mennesker som mottar offentlig støtte. De blir avhengige av den, omtrent som en annen heroinist.
Selv såkalte radikale kulturmedarbeidere (til og med de som innimellom kaller seg anarkister), har det til felles at de er mot alle kutt i offentlig sektor (bortsett fra til forsvaret) og tvert imot mener at statens makt må øke. Deres systemkritikk handler således om at staten og pengeutdelerne har for liten makt.
Denne rådende oppfatning om at statsstøtte er naturlig og nødvendig er så gjennomsyrende i samfunnet at det alltid omtales dersom noe finansieres privat. Dette gjelder f.eks. i forbindelse med forskning der det alltid påpekes når noen er betalt av private selskaper. Det nevnes derimot sjelden at professorerer, akademikere og intellektuelle er finansiert av staten.
Det ligger et underliggende premiss om at staten er nøytral til grunn for dette synet, mens næringslivet er opptatt av egne interesser. Kun den siste delen av premisset er korrekt. Staten er ikke nøytral og god. Politiske myndigheter kan når som helst snu opp ned på ting. Tenk bare på den såkalte kvalitetsreformen.
Det er imidlertid to helt essensielle forskjeller på statlig og privat støtte.
For det første er det offetlige kun en aktør (ja, jeg vet at det er ulike forvaltningsnivåer og flere kommuner, men det er irrelevant i forhold til poenget). All makt ligger et sted. Det private næringsliv er derimot svært desentralisert med mange aktører. Mottakeren av støtte blir således mindre avhengig av gunsten til private aktører i forhold til hos staten. Får du ikke penger av staten, kan du ikke vende deg andre plasser. Kutter DNBNOR ut støtten, kan du henvende deg til Storebrand, Shell, Narvesen, Free Record Shop, Dressman, Burger King, IKEA, Elkjøp, Ark eller til tusenvis av andre private bedrifter.
For det andre så gir de private aktørene vekk sine egne penger. Staten gir vekk andre menneskers penger, stjålet fra dem gjennom skatt. Dette alene gjør at privat veldedighet er moralsk overlegen i forhold til offentlig støtte.
