TV2 har kjøpt Kanal 24. Statens sensur av radio gir maktkonsentrasjon.
Det er forbudt å sende radio i Norge. Såsant du ikke er blant de utvalgte som har fått tildelt en konsesjon for å få lov til å sende over hele Norge. For å få en slik konsentrasjon – ved siden av NRK innehas disse av Kanal 24 og P4 – må man lage et sendeopplegg som velges ut av de politiske myndighetene. Noen vant kampen om de få konsesjonene – andre tapte.
Resultatet er få aktører. Med monopol på få tillatelser. Dette er det lett å kjøpe opp for de med mange penger. Trenger det å være slik?
I går satt jeg fire timer i bil og hadde radioen på hele tiden. To ting slo meg. For det første ergret det meg at jeg ikke kunne få inn P4 på den samme frekvensen hele tiden. Med det forbehold at det ikke finnes en ukjent fysisk lov som får bølgelengder til å endre seg i luft (kanskje det forresten skyldes at tidsforsinkelser fører til at nabosendestasjoner må ha ulik frekvens?), så betyr det at det sentrale monopol ikke har klart å gi én kanal én frekvens.
Det andre som jeg merket meg er hvor mange kanaler det ville vært plass til. Bare på det korte FM-nettet på min radio ville det vært en smal sak å presse inn et tosifret antall kanaler. Med digitale sendinger og ved bruk av flere bølgelengder vil det være en smal sak å la svært mange kanaler få sende.
Politikken kan altså ikke begrunnes med at få fysiske bølgelengder (samme som frekvenser) må fordeles på en riktig måte. Politikken er rett og slett sensur.
Den frie løsning ville selvsagt være privat eiendomsrett frekvenser. De kan eies både nasjonalt eller i et spesiefikt område. Med 100-vis av frekvenser tilgjengelig vil ikke få aktører få et monopol.
En av begrunnelsene for få aktører er forresten at det ikke er marked for mange kanaler i et land som Norge. Dette er selvsagt de store aktørene de første til å være enige i, de liker jo sitt monopol. Liberalerens syn er svært enkelt. Det er ikke politiske myndigheters oppgave å bestemme hva markedet vil ha. Det er det kun markedet selv som kan gjøre.
