Et lite oppslag minner oss om at vi lever i et land der ytringsfrihet knyttet til landets viktigste meningsbærere er meget begrenset.
Kulturminister Trond Giske vil at alle skal kunne få se viktige sportbegivenheter på tv. Han vil derfor sikre at de blir sendt hos «kringkastere som sender gratis til minst 90 prosent av befolkningen».
Saken har flere interessante sider.
For det første er det slik at det er forbudt å sende tv (og radio) slik man vil i dette landet. Det deles ut politiske konsesjoner, basert på politiske vurderinger av kanalenes innhold. Dette er noe som nesten ikke omtales, sannsynligvis fordi halvparten av landet er fornøyd med slik sensur og den andre halvparten er fornøyd med Hotell Cæsar og Mot i Brøstet.
Det finnes imidlertid konkurrenter som opererer til tross for kraftig diskriminering. TV3 og TVNorge er to eksempler. Små nyskapninger – såkalte betalingskanaler – er andre.
Det man har i denne saken er en situasjon der man har en form for diskriminering som gjør at konkurrenter til statskanalene NRK og TV2 ikke får seere. Deretter brukes mangelen på seere til å begrunne at kanalene ikke får delta på lik linje med statskanalene når det gjelder kjøp av senderettigheter.
Det virker som det spesielt er betalingsaspektet som Giske vil til livs. Politikere elsker nemlig å bløffe folk med forestillingen om at ting er gratis. Det er derfor skattebetalerne betaler dyrt for både «gratis» skole og «gratis» sykehus. TV er ikke gratis og noen må betale for dette.
En av de vanligste begrunnelsene for statlig kontroll er kollektive goder. Disse har to egenskaper. De er ikke-ekskluderende og ikke-rivaliserende. Det betyr at hvis noe gis til noen, må det gis til alle og hvis noen bruker godet, betyr ikke det at det går utover andres bruksrett.
Et klassisk kollektivt gode er tv-signaler. Sendes det ut kan også naboen få det om jeg mottar signalet. Og min antenne hindrer ikke naboen i å også motta signalet like godt. Det politiske poenget er at det argumenteres med at kollektive goder ikke kan (eller ikke i stor nok grad kan) produseres av private. Derfor må staten ta ansvar for slike viktige ting.
Problemet med dette argumentet er at det er feil. Private entreprenører er flinke til å løse problemer knyttet til kollektive goder, dersom de får lov til det.
Det finnes to åpenbare løsninger når det gjelder kollektive goder knyttet til tv. Det ene er å sende et kollektivt onde ut sammen med det kollektive godet og la dette betale for godet. Dette kalles reklame. Staten regulerer og hindrer fri sending av reklame på tv. Dette bidrar til å svekke den frie konkurransen og styrke det offentlige monopolet.
Den andre løsningen er å kode signalene og ta seg betalt for passord til programmene (eller kanalene) man ønsker å se. Det kalles betal-tv. Dette markedsalternativet til skattebetalt tv er det nå som nok en gang svekkes.
Logikken til Giske er veldig enkel. Det er mer rettferdig å la de som ikke er interessert i fotball, betale for fotballsendingene, enn de som faktisk ønsker å se fotball på tv.
Nok en gang får vi vist hvordan markedet er mer rettferdig enn politikken. Nok en gang får vi vist hvordan politikere prøver å kjøpe seg popularitet på bekostning av mangfold og ytringsfrihet i eteren.
