Igår kåret en jury i VG LO-leder Gerd-Liv Valla til Norges mektigste person. KrF-leder Dagfinn Høybråten er prisverdig raskt på banen og kritiserer Vallas makt. Vi stusser likevel når han hevder dette først og fremst er regjeringens problem.
Juryen uttalte om Valla: «Har opplevd sitt mektigste år, til tross for at hun barakk ryggen og var syk i vinter. Fra sykesengen styrte hun lønnsoppgjøret så kraftig at det sprakk for sentrale folk i Fellesforbundet. Hun kjempet på plass AFP i pensjonsforliket, presset Stoltenberg til å snu om Oddfjell som styreleder i Statoil og viste årets råeste maktgrep da hun fikk statsminister Jens Stoltenberg til å snu i sykelønsssaken.»
I sannhet ingen snau liste over årets prestasjoner.
Lønnsoppgjøret angår de fleste. Sykelønn og AFP vil angå mange i år fremover. Kampen om ledervervet i Statoil er en kamp om både næringspolitikken og lederpolitikken til regjeringen, og er et viktig moralsk signal i kampen om folks syn på fallskjermer, opsjoner og høye lederlønninger.
Juryen bestod av PR-rådgiver Tor Mikkel Wara, VG-journalist Bjørn Haugan (økonomi), VG-journalist Alf Bjarne Johnsen (politikk), Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes, VG-kommentator og forfatter Elisabeth Skarsbø Moen, professor i sosiologi Grethe Brochmann.
Samtidig kåret Dagsavisen Valla til «regjeringens sterkeste kort». Hun er snarere regjeringens sterke kvinne – uten engang å være med i den.
Bekymringsfull makt
De korporative trekkene i styringen av Norge bekymrer Liberaleren. Man kan gjerne se organisasjonenes makt som en ytterligere demokratisering av landet. Det finnes knapt den sak som før de folkevalgte på Stortinget får den på bordet, har vært på en lang og omfattende høringsrunde der høy og lav i kongeriket har uttalt seg, om man så kun har perifer berøring med temaet der man høres i fullt alvor.
Når partiene på venstresiden har flertallsmakt, har organisasjonene i arbeidslivet større makt enn ellers. Ledelsen i Ap og LO møtes ofte i den såkalte samordningskomiteen. Lønnsoppgjørene i Norge er ingen sak for kun arbeidsgivere og arbeidstagere med respektive organisasjoner. Ofte er regjeringen inne og «smører» oppgjørene med penger til sosiale ordninger. Eller i andre sammenhenger. Som begrensninger i import av arbeidskraft etc. LO har dermed makt ikke bare via «sitt» parti Ap, men gjennom mange andre kanaler. Når Senterpartiet sitter i regjering har også landbrukslivets organisasjoner mye makt.
Både når det gjelder LO, NHO, Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget snakker vi om organisasjoner, grupper og interesser som ønsker lovregulert beskyttelse – mot blant annet konkurranse, import av arbeidskraft, varer og tjenester, samt subsidier i en eller annen form. Enten det er til en næring, en bedrift eller annet. Organisasjonene preger samfunnet på langt flere områder enn det som har med lønn, arbeidsvilkår og pensjoner å gjøre.
Når landet har en flertallsregjering er Stortinget – de folkevalgtes organ – nærmest permittert. Slik var det ihvertfall før. Aps legendariske parlamentariske leder Nils Hønsvald uttalte en gang: «Her er ingen «situasjon». Ap har 85 mann!» Denne gangen er det annerledes, fordi flertallet utgjøres av SP og SV i tillegg til Ap. Dette har LO visst å spille på. Når bølgelengden med Jens er dårlig, kan Valla istedet strekke tentaklene sine ut til Jan Bøhler, leder i Oslo Ap og stortingsrepresentant. Han er nr. 8 i VGs kategori for politikk og samfunn.
Da regjeringen tiltrådte sa den påtroppende statsministeren at regjeringen ville ta hensyn til opposisjonen, selv om den har flertallet i Stortinget bak seg. Han hadde kanskje glemt at regjeringen er kjøpt, betalt og innsatt av LO og deres medlemmer og penger? Stoltenbergs «hensyn» preges mest av tanken på å beholde makten efter 2009-valget. Derfor er det først og fremst KrF som kurtiseres av Stoltenbergs krets. Selv om dette irriterer regjeringens venstrefløy (SV). SV har inntatt regjeringskontorene – og kan smykke seg med både statsrådstitler og lønnede rådgivere og sekretærer. Men det er mer avmakt enn makt som preger SV. For det er hos Stoltenberg og ikke minst Valla at makten ligger. Og veien til makt i norsk politikk har tradisjonelt gått via sentrum. Kurtisen av KrF er forståelig, selv om den irriterer flere enn SV i regjeringens bakre tropper.
Høybråtens kritikk av Vallas makt
er absolutt på sin plass. Han påpeker at hun gjør jobben sin når hun står på for arbeidstagernes rettigheter. Men ved å uttale seg om statskirkeordningen er det «hun blander seg i stort og smått.» Kanskje fordi nettopp dette temaet er viktigere for KrF enn det meste annet?
Å hevde at Vallas makt kun er regjeringens problem, er faktisk å redusere Vallas makt. For LO har så stor makt i samfunnet at det er et problem uavhengig av hvilken regjering landet har. Men det er naturligvis riktig at med en annen regjering enn dagens ville LO og Valla hatt mindre direkte makt og innflydelse.
Høyre-leder Erna Solberg har rett i at dagens regjering ikke er et trepartisamarbeid, men et firepartssamarbeid. For LO hører med i bildet.
Korporativ makt – eller folkevalgt makt?
Et liberalt demokrati som det norske handler om at velgerne gjennom valg skal kunne si sin dom over sine valgte representanters jobb. I 2009 vil ikke dette være mulig. Selv om regjeringspartiene og LO har mange sammenfallende synspunkter er det umulig å vite om den politikken regjeringen har gjennomført har skjedd av egen vilje og efter eget ønske og plan, eller om det har skjedd efter påtrykk fra Gerd-Liv Valla.
Velgerne kan ikke stille Valla til ansvar. Da må hele folket melde seg inn i LO. Noe Valla kanskje vil ta til inntekt for sine standpunkter – istedenfor å forstå at folk innser valglokalet ikke er rette arena for stille henne til ansvar.
Det er likevel noe man kan gjøre; man kan stille Gerd-Liv Vallas lakeier Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga til ansvar. Ved å stemme dem ut av regjeringskontorene.
Begrenset statsmakt begrenser korporativ makt
Liberaleren mener statens makt skal være begrenset, at den bygger på og begrenses av menneskenes medfødte rettigheter, og rettsstatens prinsipper. Den korporative makten LO utøver står ofte i motstrid til disse prinsippene. Blir Liberalerens prinsipper lagt til grunn for styringen av landet, mister LO mye av sin makt.
For å si det med Venstre-leder Lars Sponheim: Gerd-Liv Valla er blitt landets overstatsminister. Man kan knapt åpne en avis uten å se eksempler på hennes makt.
Det er på tide å plassere henne der hun hører hjemme; på Youngstorvet.
