Liberaleren spår at statskirkeordningen overlever det nåværende Stortinget. Ap og SP vil beholde statskirken, SV vil ha «bredt kompromiss», og FrP folkeavstemning. Med så prinsippløse politikere vil statskirken bestå.
Dermed kommer Norge til å være et av få land der staten holder seg med en offisiell religion. Blant disse er nord-europeiske land med protestantisme, latin-amerikanske land med katolisisme, enkelte euopeiske land der den ortodokse kirken står sterkt, noen land i Asia med buddhisme, og mange muslimske land.
Bred konsensus for fortsatt folkekirke – eller en prinsippsak?
Mange av dem som vil beholde statskirken, gir uttrykk for frykt for at konservative krefter i den nåværende statskirken skal overta all makt. At selve folkekirken vil forsvinne hvis statskirkeordningen fjernes.
Liberaleren har tidligere gitt uttrykk for at dette handler om det enkelte medlems engasjement i sin kirke. Dét synet står vi fortsatt på.
Samtidig mener vi at et skille av kirke og stat rett og slett er en prinsippsak. I et moderne demokrati bør det være full religionsfrihet. Man kan godt argumentere for at det er religionsfrihet i Norge. Den er likevel ikke fullstendig, så lenge staten holder seg med en offisiell tro og kirke, og det samtidig er kristne formålsparagrafer i skoler og barnehaver.
Idag er politikken full av hensiktsmessighetsvurderinger, der de folkevalgte (eller de som ønsker å bli det) ikke vil legge seg ut med folkemeningen i saker som hverken er store vinner- eller tapersaker. Prinsipper er dog ikke noe man har til pynt ved festlige anledninger. Prinsipper skal man stå på, også når det koster.
Partienes posisjon
På helgens landsstyremøte sa SV nei til folkeavstemning om statskirkens fremtid. FrP derimot, mener ifølge Dagsavisen at folkeavstemning er en utmerket måte å avgjøre om stat og kirke skal skilles. Partiet har hatt skille programfestet siden 1993. Aps folk på grunnplanet ønsker å beholde statskirken, melder NRK. Det er knapt noen nyhet. Aps ledende politikere har gjort seg langt mer synlige i statskirken (som medlemmer) og i den kirkepolitiske debatten de siste årene. KrF ønsker en dialog, mens Høyre er for skille. Partiet fortsetter likevel den interne debatten, sier Erna Solberg til Vårt Land.
Vårt Land melder også at Norsk Luthersk Misjonssamband har snudd, og nå er for et skille. Fordi stadig flere politiske miljøer ønsker å styre kirken.
Vi ville vanligvis ikke mistenke SV for å fire på sitt prinsippstandpunkt om skille mellom kirke og stat, men fordi partiet nå er i regjering, kan standpunktet likevel bli forhandlet bort. Den sittende regjeringen er mer tilbøyelige til å bedrive politisk styring av statskirken. De ikke-sosialistiske partiene bør være tydelige på at dette er en av grunnene til å gå inn for et skille. Politikerne er like lite egnet til å styre folks åndsliv som til å styre privatlivet. Selv om de forsøker seg på begge deler.
Kongemakten monopoliserer kirkemakten
Den norske statskirken er en arv fra kampen mellomkongemakt og kirkemakt. Uttrykket «canossagang» er enda eldre, fra da Paven i Rom var så mektig at verdslige fyrster ikke hadde råd til å legge seg ut med paven. Fyrster og konger begynte å bli lei av at paven blandet seg inn i den verdslige maktutøvelsen, samtidig som en munk i det som idag er det sydlige Tyskland mente mange av kirkens tjenere trengte moralsk opprustning. Med Martin Luthers 95 teser begynte en kamp innad i den katolske kirken, og samtidig så fyrstene sin sjanse til å kvitte seg med en alvorlig konkurrent.
I 1536 gjennomførte den dansk-norske kongen reformasjonen. I 1814 valgte Eidsvollsfedrene å beholde statskirken, og samtidig utelukke jøder og jesuitter fra Norge.
Ha meningers mot!
Liberaleren håper de av stortingspartiene som har programfestet et skille av kirke og stat, vil ha sine meningers mot, og stå for standpunktet – i møte med mindre prinsippfaste politikere.
Skal man få et korrekt bilde av hvor sterkt ønsket om skille av kirke og stat står i Stortinget, kan ikke partiene som har programfestet standpunktet innta feige mellomstandpunkter.
Hvordan innholdet i en selvstendig kirke til syvende og sist blir, avhenger helt og holdent av medlemmenes engasjement. Ingen politisk løsning kan erstatte levende engasjement.
Det ville være trist om en historisk sjanse til å gjennomføre skillet av kirke og stat skulle forspilles.
Bestemmelsen i Grunnloven om statskirke er en av de paragrafer som ikke bør overleve fremtil 200-årsjubileet i 2014.
