Hvor frivillig er egentlig medlemsskapet i fagforeninger? Hvor stort er presset på nye arbeidstagere for å melde seg inn?
Av: Ole M., FRIstud
Torsdag den 9. november var jeg på et basiskurs i en stor bedrift i Norge. Hvilken spiller ingen rolle. Det jeg var på var et basiskurs i bedriftens retningslinjer, ledet av en dyktig og hyggelig mann. I det klokken nærmet seg tolv, banket det på døren, og inn kom en representant for de tillitsvalgte. Kurslederen gikk ut, og jeg og de ni andre kursdeltakerne ble sittende igjen for å høre på det fagforeningsmannen skulle si.
Det første han gjorde da han kom inn, var å dele ut et innmeldingsskjema fra Norges Arbeidsmandsforbund. På dette papiret sto alle fordelene ved å være medlem listet opp, som for eksempel rabatter på ulike varer og tjenester, streikestønad, samt det berømte skattefradraget. Så begynte han å prate. Han gikk først igjennom en rekke tvisteløsningsmekanismer, før han gikk nærmere inn på alle frynsegodene. Han pratet i ca. tyve minutter, og mens han pratet, hadde alle andre deltakere unntatt meg begynt å fylle ut skjemaet. Han avsluttet så sitt lille fordrag med ”ja, da håper jeg alle melder seg inn”, og begynte å gå rundt i rommet for nærmest å inspisere at hver enkelt av oss gjorde som vi skulle.
Den første han kom til var meg, og følgende samtale tok til:
Fagforeningsmann(FM): Nå, Ole M., du virker helt uinteressert?
Ole M.(OM): Ja, det er jeg.
FM: Og hvorfor det?
OM: Vil du ha en god politisk begrunnelse for det?
FM: Ja, det vil jeg gjerne.
OM: Vel, for det første vil jeg si at jeg ikke er motstander av fagforeningsarbeid og organisering, men det jeg derimot har problemer med er den politiske bindingen fagforeningene har. Jeg mener at de heller burde stå fritt. Jeg har også problemer med at fagforeningsmedlemmer skal få skattelette framfor uorganiserte. Jeg mener heller at alle burde behandles likt i forhold til skatt.
Jeg har også store problemer med å melde meg inn i en organisasjon hvis leder ikke vil at opposisjonen på Cuba ikke skal inviteres til 17. mai feiring på den norske ambassaden, og jeg har også store problemer med å melde meg inn i en organisasjon for så å oppleve at deler av min kontingent går til å støtte Arbeiderpartiet. Derfor vil jeg ikke melde meg inn. (Det bør nevnes at mens jeg sa dette, merket at jeg begynte å bli hissig).
FF(I følge andre som var til stede temmelig tatt på sengen): Jaa. Kan jeg svare på det?
OM: Det må du gjerne
Det jeg nå skal gjengi, er ikke alt det han sa, for han gjentok seg selv flere ganger mens han beveget seg urolig og famlende foran meg. Men sant er det.
FF: Hva gjør du hvis du får trøbbel da?
OM: Det ordner jeg selv.
FF: Det er vanskelig, ja, nærmest umulig.
OM: Det går nok bra.
FF: Vel, det var jo fine argumenter det. Men vi står så svakt, og vi trenger flere medlemmer for å få bedre lønn. Vi har så jævlig dårlig betalt. Også har du gratispassasjerproblematikken. Noen som får fordeler gjennom vår jobb. Og vi har bare 60 % av arbeiderne som medlemmer, derfor trenger vi flere fordi vi gjør en så jævlig viktig jobb. Altså, jeg driter i Arbeiderpartiet og alt det der, og vi kunne selvfølgelig hatt en egen forening kun for denne bedriften, men vi får så mange fordeler ved å være med LO. (Så slo han ut med armene og sa dette) Du hadde jo fine prinsipper, men kan du ikke bare legge de vekk, fordi vi trenger flere medlemmer fordi vi står så svakt. Av og til er det viktigere ting enn prinsipper å tenke på!
Han ble nå avbrutt av kurslederen som poengterte at det var frivillig å melde seg inn og at denne diskusjonen kunne vi ta på gangen. Dette var faktisk bra, fordi jeg var i ferd med å eksplodere.. FF så seg så rundt i rommet og konstaterte hoverende at alle andre hadde meldt seg inn og gikk så ut. Da han var gått, sa jeg til kurslederen, som skjønte at jeg nå var lyn forbannet, at jeg reagerer sterkt på måten FF gikk frem, ved å legge innmeldingsskjemaene foran oss som om det var en selvfølge at alle skulle melde seg inn. Han kunne hatt de på pulten for så å spørre oss når han var ferdig om noen var interessert. Kurslederen sa seg enig i dette, og sa at de ville gå gjennom rutinene. Han kommenterte også at det sjeldent hadde vært så hett der inne.
Dette er altså hverdagen i en hvilken som helst norsk bedrift. Unge mennesker i en ny jobbsituasjon, blir bedt om å ofre sine prinsipper for LO av en eldre autoritetsfigur. Ville han at jeg skulle få dårlig samvittighet fordi jeg sto utenfor? Jeg vet ikke.
Men jeg vet hva jeg skulle svart hvis jeg hadde fått anledning:
OM(stående, med hendene i bordplaten og harmdirrende stemme): Ofre mine prinsipper?! For deg?! For Gerd- Liv Valla?! Du har skjønt det du, din ryggradløse pamp! Hva med de menneskene som sitter fengslet på politisk grunnlag? Hva med de som hver dag blir drept for deres meninger? Hva med fattige utenlandske arbeidere som blir stengt ute fra arbeidsmarkedet vårt på grunn av LOs ”solidaritet”? Hva med fattige bønder i u- land som ikke får eksportere varene sine til oss på grunn av våre bønders forening? Hva med mennesker i diktaturer som i årtier har blitt undertrykt og holdt i fattigdom mens lederne har fått støtte nettopp fra sånne som deg? Er det for disse jeg skal ofre mine prinsipper, fordi du mener at du har en så forbannet viktig greie på gang, og står og lyver meg opp i ansiktet om at dere har så lite makt?!
Gå i deg selv og se om du forstår dette: PÅ DENNE DAG, 9. NOVEMBER, DA FLERE MILLIONER MENNESKER BLE FRIGJORT NETTOPP PÅ GRUNN AV MINE PRINSIPPER, STÅR DU OG BER MEG OM Å GLEMME DE? JEG VIL ALDRI OFRE MINE PRINSIPPER VERKEN FOR DEG, GERD- LIV VALLA ELLER DET HELLIGE NORSKE ARBEIDERPARTI. DET ER NEMLIG NOE SOM HETER FRIHET, OG DET PRINSIPPET ER VIKTIGERE FOR MEG EN ALT ANNET!
Jeg meldte meg ikke inn i Norges Arbeidsmandsforbund.
