Redaktør Vebjørn Selbekk ble et symbol på ytringsfrihetens rammer i Norge anno 2006. For mange et uvelkomment symbol. I motsetning til William Nygaard. Karikaturstriden er noe 2006 definitivt vil bli husket for.
05.januar hørte en journalist i den kristne avisen Magazinet at Dagbladets markante karikaturtegner Finn Graff ikke ville tegne Profeten Muhammed. Journalisten bragte denne nyheten til sin redaktør, Vebjørn Selbekk. Redaksjonen koblet Graffs frykt med bråket som oppstod i Danmark da Jyllandsposten utlyste en tegnekonkurranse om nettopp Profeten Muhammed. For å sette fokus på at en dansk forfatter som hadde skrevet en barnebok om Muhammeds liv og virke ikke fikk noen som helst respons på ønsket om at noen skulle illustrere boken. Konkurransen endte med at 12 karikaturer kom på trykk.
En god «story» eskalerer til voldsbruk
Magazinet ønsket å koble historien om Jyllandspostens 12 karikaturer med frykten norske tegnere som Finn Graff (Dagbladet) og Morten M (VG) følte for å havne i samme situasjon. Det var naturlig å koble en redaksjonell omtale med en faksimile av karikaturoppslaget i Jyllandsposten. Det var dette oppslaget i Magazinet om levenet i Danmark som skapte turbulens også i Norge. Som snart skulle skape en veritabel flodbølge av kritikk, spekulasjoner i motiver, demonstrasjoner og voldsutøvelse i mulimske land, brenning av ambassader, og draptrusler mot Selbekk selv og Per Edgar Kokkvold.
«Truet av islamister» – Selbekks versjon
Nylig utkom boken «Truet av islamister» ut på Genesis forlag. Det er Selbekks egen historie – om hendelsesforløpet, motivasjonen, forsøket på å skape forsoning, syndebukk-stempelet regjeringen gav ham, om en feighetens linje i norsk utenrikspolitikk – utløst av frykt for mer vold mot nordmenn, norsk eiendom og norske interesser i andre deler av verden. Boken fikk naturlig nok enorm oppmerksomhet.
Vebjørn Selbekk er blitt det uvelkomne symbolet på norsk ytringsfrihet. Hvem ønsker vel at redaktøren for en liten kristen avis som eies av Livets Ord i Sverige skal få stå som et symbol på selveste ytringsfriheten?
Regjeringens feige linje
Regjeringen forsøkte fra første stund av å marginalisere og stigmatisere både Selbekk og Magazinet. Magazinet ble av regjeringen påstått å være det eneste medium i Norge som hadde publisert karikaturene av Profeten Muhammed. Begrepet som ble brukt av både utenriksminister og statsminister var at «ingen toneangivende norske medier» hadde publisert karikaturene. I boken dokumenteres det at dette var loddrett løgn – eller ren uvitenhet. Men det er en grense for hvor lenge en regjering kan fremstå som uvitende. Selbekk gjengir også et brev fra Utenriksdepartementet til norske ambassader og konsulater, der tjenestemenn og kvinner skal forklare, unnskylde og berolige. En så sentral del av norsk demokrati som ytringsfrihet er gjemt bort i brevets siste avsnitt. Det er åpenbart at regjeringen her hadde en gylden – og sjelden – sjanse til å forklare innbyggerne i den muslimske verden hvordan et et vestlig demokrati med sentrale verdier og rettigheter som ytringsfrihet og pressefrihet fungerer. Sjansen ble misbrukt på det skammeligste.
Regjeringen forsøkte også å hekte en tvilsom holdning til ytringsfrihet på Selbekk og Magazinet, som både skal ha forsøkt å forby Monthy Pyton-filmen «Life of Brian» og «Jesus Christ Superstar«. Kronologien gjør det umulig for det ikke-eksisterende Magazinet å ha forsøkt å stanse filmen og musicalen.
Mediene sviktet ytringsfriheten
Blant dem som sviktet da Selbekk ble gitt syndebukkstempel og fikk drapstrusler var fremfor alt norske redaktører. i underkant av 10 medier publiserte karikaturene i en eller annen form. Likevel var redaktørene tause da statsmakten valset over Magazinet. Var det slik at redaktørene lot Selbekk og Magazinets spesielle plassering i det norske samfunnet være unnskyldningen for ikke å stille seg opp til forsvar? Isåfall sviktet de grovt innholdet i Voltaires kjente devise om ytringsfriheten. Flere av redaktørene uttalte seg på åpenbart sviktende grunnlag om Magazinets karikaturoppslag. Det var tydelig at de omtalte noe de slett ikke hadde sett.
Kristenlederne sviktet Selbekk
Også norske kristenledere sviktet Selbekk og Magazinet. Hverken Kjell Magne Bondevik eller Dagfinn Høybråten unnlot seg for å anse trykkingen av karikaturene som en provokasjon mot muslimer. Både Oslo-biskop Ole Christian Kvarme og andre kirkeledere delte denne oppfatningen. Også humanitære organisasjoner som Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen og Kirkens Nødhjelp tok avstand.
Selbekk skriver at KrF-leder Høybråten fungerte som mellommenn og klarte å få Selbekk i dialog med muslimske ledere. En erklæring ble sendt ut, om behovet for dialog fremfor vold. Selbekk ønsket Stoltenberg eller Støre som deltager på en pressekonferanse, men endte opp med integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen. En avtale om hvordan dette skulle håndteres ble raskt brutt – av Mohammad Hamdan. Selbekk bedyrer at han aldri har unnskyldt at han brukte sin ytringsfrihet. Men efter min mening kunne han brukt en bedre og klarere begrunnelse for sine handlinger.
Bloggerne mangler
i Selbekks fremstilling av karikaturstriden. Det synes jeg er pussig. For da medstrømsmedia sviktet var det (blå)bloggerne som tok opp hansken, forsvarte Selbekk – og publiserte karikaturene. I solidaritet. Den Selbekk efterlyser fra media forøvrig. Jeg tviler på at Selbekks bok er den siste som kommer ut om karikaturstriden. Medias rolle, både medstrøms og bloggernes, bør analyseres. I Sverige har bloggere klart å felle 2 statsråder. (Forøvrig: Der sviktet ikke eller unnsa regjeringen ytringsfriheten. De grep direkte til sensur.) I Norge har bloggerne bidratt til å holde ytringsfrihetens fane høyt – da andre krummet ryggen i frykt.
Liberaleren – lite å skamme oss over
Liberaleren har heldigvis lite å skamme seg over i denne sammenhengen. Vi forsvarte ytringsfriheten – og at den måtte inkludere Selbekk. Men vi aksepterte ingen kollektiv fordømmelse av muslimer generelt. Vi forsvarte ikke de voldelige angrepene på norske ambassader – men påpekte at i land der ytringsfrihet og demokrati er fraværende, og der myndighetene har total kontroll er det ikke overraskende at folk tror det er samme situasjon andre steder.
Jeg skal tilstå at også vi spekulerte i Selbekks motiver. Og der synes jeg Selbekk i sin bok har vært for lite selvransakende. Er det mulig at Selbekks 2 år gamle artikkel til forsvar for blasfemiparagrafen kan ha forledet noen til å tro han var tilhenger av selektiv ytringsfrihet? Med unntak av krigsårene har angrepene på ytringsfriheten i Norge først og fremst kommet nettopp fra kristne miljøer. Såvel Øverland som Mykle og Bjørneboe opplevet ønske om sensur. Å tillegge andre motiver uten å gå til kilden er dessverre vanlig. Heller ikke Liberaleren kan si seg fri fra slikt. Å tale tydelig om sine hensikter bør derfor være en dyd.
Lavmælt og reflektert
I det hele tatt fremstår Selbekk i boken som lavmælt fortellende og resonnerende. Ikke minst fremstår han som reflektert – med god oversikt over det meste av det som skjedde under karikaturstriden.
Han mener at regjeringens håndtering er et tilbakeskritt for ytringsfriheten. Ikke generelt, men i forhold til islam. Karikaturstriden viste at en vestlig regjering kan la seg true av vold og trusler om vold til å innta en feig holdning til demokratiets verdier. Det er ikke vanskelig å si seg enig. Ytringsfrihetens viktigste test er om den tåler at usmakelige og marginale ytringer faktisk ytres.
Tilslutt i boken gjør Selbekk det klart at det har vært flere episoder i Norge, der muslimer som har konvertert, er blitt utsatt for trusler. Også nordmenn som har satt søkelys på uheldige sider ved islam, har fått føle at de beveger seg inn på et område som er risikabelt. Han vurderer konsekvensene av Tyrkisk medlemskap i EU, og hva store muslimske minoriteter i europeiske land vil bety for denne verdensdelen fremover.
Endret syn på blasfemiparagrafen
Selbekk avviser nokså konsekvent gjennom hele boken at oppslaget 10.januar hadde til hensikt å provosere. Likevel er det klart at han har endret syn på blasfemiparagrafen. 19.januar 2004 skrev han i Magazinet at denne bestemmelsen burde beholdes i lovverket. Nå har han imidlertid kommet på bedre tanker. Det skal vi naturligvis være glade for.
De viktige symbolene
I oktober 1993 ble Salman Rushdies norske forlegger William Nygaard utsatt for et attentat. Han hadde publisert «Sataniske vers» i Norge, og dermed utsatt seg for samme straff som forfatteren selv; en fatwa – dødsdom utstedt av Ayatollah Khomeiny i 1989. Nygaard overlevet – og ble helt frem til 2006 det viktigste symbolet på ytringsfrihet her til lands.
Selbekk er av mange ikke særlig velkommen som Nygaards likemann – eller avløser. Men han er utvilsomt blitt det. Ikke fordi Selbekk var spesielt modig da han laget oppslaget i Magazinet 10.januar iår. Men fordi både regjeringen og norske redaktører viste seg feige da ytringsfrihetens pris ble tydeligere enn noensinne.
I Dagbladet kom anmelder Espen Søbye med en krystallklar oppfordring: «Da hele det politiske etablissementet, alle de politisk korrekte, partiene og redaktørene krøp i dekning, sto denne mannen opp og reddet oss alle. Tida er nå moden for å brette opp skjorteermene og sørge for at han aldri mer må få spille noen politisk rolle i Norge.»
I min bokhylle står Rushdies Sataniske vers og Taslima Nasrins Lajja, sammen med andre viktige bøker – om temaer som dødsstraffens historie og opphevelsen av slaveriet i Storbritannia. Selbekks bok hører hjemme i dette selskapet. Ikke minst som en påminnelse om hvem som ikke er der.
Liberalerens dekning av karikaturstriden
Liberaleren kommenterte debatten om Muhammedkarikaturene tidligere iår, med en rekke artikler:
Ytringsfrihet, flaggbrenning, blasfemi, kulturkonflikt, innvandring, feighet, – og dobbeltmoral
Flerkulturelt samfunn – positivt
Ayaan Hirsi Ali – et fantastisk menneske
Konsekvensen av å vurdere konsekvensene (En alternativ begrunnelse fra Selbekk)
