Opposisjonen har muligens rett i at SV har fått veto i norsk sikkerhetspolitikk. Men på borgerlig side er FrP det førende partiet. Det kan bli problemer der også.
Hverken SV eller FrP har noensinne vært en del av det brede flertall som har sørget for konsensus om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
SV er tuftet på motstand mot NATO-medlemskapet, mens FrP alltid har vært mot de selvpålagte begrensningene i norsk basepolitikk som Einar Gerhardsen lanserte på 1950-tallet, og som siden har vært en del av konsensus i norsk sikkerhetspolitikk.
SV har fått en pyrrhosseier med gårsdagens nei til styrker i det sydlige Afghanistan, men dagens medier melder at Norge vil si ja neste gang NATO spør om bidrag.
Opposisjonen på Stortinget hakker naturligvis på regjeringen i alle saker som gir mulighet til å svekke samholdet, eller øke misnøyen i partienes nedre rekker.
Innerst inne vet de 4 opposisjonspartiene at de vil få minst like store problemer om de skulle danne regjering sammen. Derfor er det eneste som er klart 3 år før neste valg, at de 4 ikke er enige om å utgjøre et helhetlig alternativ til dagens regjering. Venstre og KrF avviser nemlig en regjering med FrP i den førende rollen.
Og sikkerhetspolitikken vil skape problemer også for et ikke-sosialistisk alternativ. For er det FrP, som det største partiet, som skal måtte fire på sin NATO-lojalitet og USA-vennlige linje, eller må KrF og Venstre godta at Norge skal anstrenge seg enda me enn i Bondevik II for å bli flinkere i NATO-klassen?
Dagens hardkjør mot det røde kaoset vil kunne slå kraftig tilbake på dem selv, efter en ikke-sosialistisk valgseier i 2009. For det er noe helt annet at regjeringens urokråke får et og annet glanspapir å vise sine venner, enn at opposisjonens største bølle skal belære de andre om vennskap og lojalitet.
Opposisjonen vil idag sikkert friste Jens med at om han bare dropper SV har han full ryggdekning i Stortinget for sitt primære syn om å sende styrker. Jens er ikke dummere enn at han vet at han står ved kanten av stupet og blir bedt om å ta et skritt frem. Han har tatt SV inn i regjeringsvarmen og må leve med dem – inntil SV får nok av SM-leken og sier takk for seg.
Så lenge dagens politiske landskap er polarisert i 2 mer eller mindre klare alternativer, der SV inngår i de ene og FrP er en forutsetning for det andre, vil norsk forsvars- og sikkerhetspolitisk konsensus være et tilbakelagt stadium.
