Sveriges borgerlige regjering har fått en forferdelig start, med ministre som har løyet for sin egen sjef – og som ikke står ved tidligere standpunkter. Det første er utilgivelig – det siste er feigt. Reinfeldt har ikke råd til å miste fokus fra politikken.
Moderat-lederen og statsministeren Fredrik Reinfeldt er åpenbart skuffet over at potensielle statsråder som på spørsmål fra ham om det var noe i deres fortid som kunne skade regjeringen – og har nektet for dette, har havnet i storm efter avsløringer om at TV-lisens ikke er betalt, barnepassere er betalt svart, og feriehus er kjøpt slik at man unngår skattebyrder.
TV-lisensen
Det er selvfølgelig mulig at den avgåtte handelsministeren og kulturministeren som i skrivende stund fortsatt sitter ikke anså det som noe problem at de har latt være å betale TV-lisens.
Om Sverige er organisert som Norge har man små muligheter for å unngå denne avgiften på at man har TV. I Norge bruker staten som kjent sitt eget inkassobyrå; Statens Innkrevningssentral. De trenger ikke gå den vanlige veien om forliksråd etc, men kan gå rett til namsmannen for utleggsbegjæring om man ikke betaler. Man skal være smart, sleip eller veldig utholdende om man vil sloss med NRKs lisensjegere.
9 av 10 svensker betaler lisens. Det behøver ikke bety at man slutter opp om lisenssystemet og SVT – men at man ser små muligheter til å unnslippe. En av statsrådene som ikke har betalt TV-lisensen skal ha uttalt at hun ønsket seg en rettssak om dette. Det tyder på et ideologisk standpunkt og et mot til å ta oppgjør med sosialdemokratiske premisser for samfunnsdebatten og valg av løsninger. Men motet sviktet da media slo på flombelysningen. Dessverre.
Jeg kunne tenkt meg mer offensive forklaringer: «Ja, jeg er motstander av hele lisensfinansieringen. Og av offentlig eiede medier. Jeg har derfor unnlatt å betale lisensen så lenge jeg kunne. Jeg innser at et medlem av regjeringen enten må følge lovene (selv om man er imot dem) – ellers får man avskaffe lovene. Det siste kan jeg ikke love å gjøre, fordi regjeringen jeg nå er medlem av ønsker å beholdet lisensfinansieringen. Men jeg vil fortsette å kjempe for mitt syn i mitt eget parti og i regjeringen. Til jeg når målet om å avskaffe hele lisenssystemet vil jeg naturligvis betale TV-lisensen.»
Også den liberalistiske bloggeren, forfatteren og samfunnsdebattanten Johan Norberg har tenkt ut en alternativ forklaring. Han har også poengtert at kulturministeren er så langt fra den hittil dominerende tenkning rundt kultursektoren som mulig. Ikke rart noen helst ser henne ute av regjeringen før hun får begynt arbeidet..
Svart arbeid
er ulovlig, og sosialistene fremstiller fenomenet konsekvent som et svik mot fellesskapet. Fordi man holder midler unna fellesskapets mulighet til å prioritere og bruke midlene slik fellesskapet vil. Det vil si efter politiske vedtak. I en slik holdning ligger en implisitt mistillit til at den som har tjent pengene kan foreta fornuftige disposisjoner uten «hjelp» eller overprøving fra andre. Det ligger også en holdning til grunn om at alle midler egentlig burde tilhøre fellesskapet. Det vil si alle andre enn den som har skaffet midlene tilveie.
Men det finnes en helt annen holdning til svart arbeid: At det er ulovlig betyr ikke at det er kriminelt. Det kan anses som økonomisk selvforsvar mot et altfor grådig «fellesskap» av formyndere. At svart arbeid er en form for sivil ulydighet. Det offentlige både i Sverige og Norge har altfor mye til disposisjon uansett. Det viser all sløsingen innenfor offentlig sektor. Å sørge for at det offentlige får mindre penger til disposisjon betyr at man bidrar til mindre sløsing. Og samtidig at man anser seg selv som bedre skikket til å bruke midlene fornuftig enn det såkalte fellesskapets representanter.
Naturligvis kan man også gjøre økonomiske beregninger om hvor mye mer man måtte jobbe for å tjene disse pengene, hvis man skulle betale skatt av det man betaler en barnepasser. En «merjobbing» samfunnet også straffer hardere, ved å skattlegge overtid høyere enn vanlig arbeidstid. Enten må man tjene mer – eller betale mindre til barnepasseren.
En statsråd som hører til høyresiden vil kunne bruke alle ovennevnte forklaringer. Og samtidig si at man ønsker å redusere skattlegging av overtidsarbeid, og redusere skattetrykket generelt – fordi man anser det som individets eiendom. Og har tillit til at det enkelte individ foretar sine egne prioriteringer efter de behov man har, langt bedre enn staten og politikerne kan prioritere disse midlene.
Også her har Johan Norberg kommet med alternative forklaringer. Han avslører dessuten at da Reinfeldt henvendte seg til skattemyndighetene for å få oppskriften på hvordan han skulle gå frem for å sikre at han betalte sin barnepasser hvitt, var det ikke så nøye for skatteetaten.
Smarte løsninger sparer skatt
Noe av det Borelius gjorde var å kjøpe seg et feriested via et selskap lokalisert i et skatteparadis. Dermed slapp hun unna formuesskatt og eiendomsskatt. Og er det noe galt i det? Neppe. Men noe av det verste «vanlige folk» vet om, så er det at personer mer ressurssterke enn dem selv bruker eksperter til å finne (fullt lovlige) løsninger som gjør at man kan spare skatt. For folk flest får ikke til dette her. Og har kanskje ikke ressurser til å finne disse løsningene. Og naturligvis vil sosialistene hevde det samme om dette som de gjør både om TV-lisensen og svart arbeid; at det er umoralsk, egoistisk og viser manglende samfunnsmoral.
Løgnen – det verste
For Reinfeldt må likevel det benektende svaret på om det fantes noe i fortiden som kunne skade regjeringen, være det verste. Man har ikke hatt vilje eller evne til å se at ovennevnte eksempler kunne være skadelig. Man har rett og slett ikke utvist den nødvendige innsikt som er nødvendig for å sitte i regjering.
Jeg tviler vel på om Reinfeldt hadde latt dem bli statsråder om de hadde fortalt sannheten. Kanskje hadde han latt sine spin doctors finne en offensiv strategi for å møte stormen han forsto ville komme. Men jeg tror ikke det.
Reinfeldt og de 4 regjeringspartiene har mye å gjøre – og ingen tid å miste. De har ikke råd til å kaste bort tiden på slikt som de har måttet håndtere den siste uken.
Og hvis statsrådene kunne lyve om slikt, hva kunne de ellers la være å være helt ærlige om? Reinfeldt kunne ikke stole på dem, slik en regjeringssjef må kunne.
Den forrige statsministeren Göran Persson har ihvertfall ikke vist at hans egen hukommelse er noe bedre enn hos Reinfeldts statsråder. Han har dundret løs på Reinfeldts dårlige dømmekraft, uten å synes særlig plaget av sin egen regjerings skandaler. Slik har han latt målet stå vidåpent, om f.eks Mona Sahlin skulle ende opp som hans efterfølger som Socialdemokraternas partileder.
Og i Norge har Aps hofforgan Dagsavisen gjort sitt beste for å fremheve Reinfeldts skandaler og redusere Perssons.
Friske fjes den største faren
Enhver ny regjeringssjef vet at mistroen til den politiske klassen er stor, og en regjering med bare velkjente og tradisjonelle yrkespolitikere vil få en tung start. Ønsket om å overraske er derfor stort. Behovet også. Men det er de i en ny regjering som er uerfarne med det politiske spillet som får de største problemene med å tilpasse seg den nye jobben.
Hvis Reinfeldt skulle ha behov for å diskutere sin regjerings vanskelige start med noen, kan han kanskje ta en telefon til Thorbjørn Jagland?
Da hans regjering ble utnevnt 25.oktober 1996 (det er snart 10 år siden!), sto overraskelsene i kø. Den friske og utradisjonelle regjeringen skulle snart fremstå som et skrekkabinett – for regjeringssjefen. Som selv ble fremstilt som reneste new age-inspirert tåkefyrste. Det siste mest på grunn av merkelige ordkonstruksjoner og forsnakkelser.
Planlegningsminister Terje Rød-Larsen måtte snart trekke seg, istedenfor å bygge «det norske hus». Hans efterfølger, nasjonalbibliotekar Bendik Rugaas var heller ingen ubetinget suksess. Grete Faremo måtte gå av på grunn av den ulovlige overvåkningen av Berge Furre – som satt i et utvalg oppnevnt for nettopp å granske de hemmelige tjenestenes ulovlige overvåkning. Forfatteren Anne Holt måtte trekke seg på grunn av sykdom, og ble erstattet av den tidligere kommunisten Gerd-Liv Valla – som justisminister (!). Og mens regjeringen holdt på med sine turbulente utskiftninger møtte 4 tillitsvalgte fra regjeringspartiets ungdomsorganisasjon AUF for retten – tiltalt for økonomisk bedrageri. Mot staten.
Da Kjell Magne Bondevik utnevnte sin 2.regjering efter 2001-valget, var det Victor Norman som var den uerfarne. Men også erfarne politikere skapte hodebry for regjeringssjefen – som statsråder. Kristin Krohn Devold er ett eksempel.
I Stoltenbergs 2.regjering var det næringsminister Odd Eriksen som ble problembarnet. Han gikk før regjeringen kunne markere sin ettårsdag.
Høyresidens utfordring
i Sverige er å være modige nok til å stå for sine meninger – i møtet med en sosialdemokratisk offentlighet som er uvant med disse meningene.
Reinfeldt kan velge det trygge, forutsigbare – og kjedelige. I håp om å få arbeidsro. Men han kan også vise at han har en nyliberal nerve – og utnevne dem som vil utfordre fordommer, uvitenhet og ikke minst tilvente oppfatninger.
Det er det ihvertfall behov for – i Sverige.
