Det er en typisk kritikk av dagens Høyre å hevde at partiet viser kremmersjelen snarere enn sine verdikonservative dyder og idealer. Minerva gjør noe med den saken.
Unge Høyre har for tiden en leder (og ledelse) som Liberaleren har gitt ros for å ha en mer liberal enn konservativ tilnærming til samfunnsdebatten.
Bruker vi Høyres klassiske devise om egen politikk – å forandre for å bevare – på et samfunn som siden 1945 har vært preget av sosialdemokrati, betyr egentlig å modernisere sosialdemokratiet. Forsiktig uttrykt er vi lite begeistret for den tilnærmingen. En annen verden er mulig!
Å gi et konservativt parti en filosofisk (om ikke ideologisk) ballast er bra. Fordi det kanskje kan overbevise mange nok om at «å forandre for å bevare» – altså en konservativ tilnærming til politikken – ikke nødvendigvis er den beste. Noen ganger er det behov for radikale grep.
Den nåværende ledelsen i Unge Høyre har ihvertfall forstått at det er behov for et (filosofisk) kompass – slik at man kan angi retningen man ønsker å gå, samt å begrunne sine forslag i det som fremstår som mer aktverdige grunner enn rendyrket profitt.
Fjorårets valgkampmotto «mer for pengene» fremsto akkurat så grunt som sosialistene ønsket å fremstille høyresiden. De dannedes parti bygget en hel valgkamp på et slagord så platt at det hørte mer naturlig hjemme hos konkurrenten på høyre (eller var det venstre?) flanke.
Nettet – kombinerer samtid og tidløshet
28.september ble tidsskriftet Minerva lansert på nett. Minerva har eksistert lenge – men tar skrittet over i en ny tidsalder. Der Liberaleren har vært lenge. Nåtiden er på nett. Dit har Minerva kommet (efter). Dette gir en helt annen mulighet for å nå større masser og samtidig ha mer aktualitet enn papirtidsskriftet med fire årlige utgaver. Filosofien og verdiene kan man nok fordype seg i via bøkenes verden, men det er den moderne teknologiens mulighet for å kommentere aktuelle saker og samtidig gi åndelig føde som forener både samtidsdebatten og de tidløse verdier.
Minerva – går i dybden
Navnevalget er neppe tilfeldig. I romersk mytologi var Minerva guden både for visdom og krig. De unge konservative vil nok legge mer vekt på visdommen enn krigen, når de lar nettopp Minerva være symbolet på jakten efter de dypere begrunnelser for sine verdier. Romerne på sin side feiret Minerva hvert år i tidsrommet 19. – 23.mars. Kanskje vi neste år kan vente oss en fest av en temautgave fra Minervaredaksjonen?
At Minerva så bruker de moderne norske liberalistenes ener, Jan Arild Snoen, og Liberalerens redaksjonsmedlem, libertarianeren Bent Johan Mosfjell i jakten på et dypereliggende verdigrunnlag må fremstå som et paradoks for de virkelig verdikonservative i Høyre. Nå er Snoen riktignok Høyre-medlem, mens Mosfjell sannsynligvis aldri har vært i nærheten. Den opprinnelige Minervakretsens ener må føle seg like fremmed overfor disse som han gjorde overfor Kaci.
Minervakretsen – der Langslet var husgud
For det var i 1957 av Kvartalsskriftet Minerva ble startet – av Den Konservative Studenterforening, DKSF. Primus motor og ubestridt ener var Lars Roar Langslet, som senere ble kulturminister i Willochregjeringen (1981 – 1986). Sammen med Knut Bøckmann og Kjell Hanssen var Langslet redaktør. De ønsket å lage et intellektuelt konservativt tidsskrift. Man mer enn aner at det samme nettopp er ambisjonen til dagens Minervatriumvirat; Nicolai Astrup, Torbjørn Røe Isaksen og Nils August Andresen.
Samme år som Langslet startet Minervas Kvartalsskrift hadde stortingsvalget gitt Høyres gruppe et virkelig løft; inn hadde folk som Kåre Willoch, Svenn Stray og Per Lønning kommet.
Langslet skriver i sine memoarer Fra innsiden, fra et halvt liv i politikken (Cappelen, 1994) følgende: «Vi var klart liberale, så friheten som samfunnets grunnverdi – men vi var ikke liberalister. Vi gjorde front mot deres ekstrem individualisme og økonomiske «laissez-faire». Vårt filosofiske forbilde var Edmund Burke, ikke Adam >Smith (men vi glemte ofte at de var nære venner). Vi så på mennesket som et åndsvesen, innvevet i samfunnets tradisjonsbånd og moralske forpliktelser, som er grunnleggende for det gode liv. Om mennesket foretrakk vi begrepet «person» fremfor «individ», om samfunnet «fellesskap» fremfor «stat»; men liberalismens utopi om minimumsstaten som bare skulle være trafikkkonstabel for de nødvendigste kjøreregler, tok vi avstand fra.» Klar tale, får man si.
Hva vil så dagens triumvirat med å lansere Minerva på nett? Ordet kan gå til dem selv, i debattinnlegget de skrev i Aftenposten, med tittelen «Ingen borgerlig offentlighet«. Redaktør Astrup gav ambisiøse mål tilkjenne ved lanseringen. Røe Isaksen har selv promotert nettutgaven av Minerva på sin blogg.
Astrup, Røe Isaksen og Andresen har skaffet Minerva bra med oppmerksomhet rundt nettlanseringen, og pådratt seg lederartikler blant annet i Dagbladet.
Ikke konservativ
Blant de mer dyptpløyende artiklene er et forsøk på å plassere F. A. Hayek i tradisjonen fra Edmund Burke. Altså, blant de konservative. Liberaleren ser dette som en aldri så liten utfordring, og velger å returnere den ved å minne om et av Hayeks egne essays; «Derfor er jeg ikke konservativ».
Liberaleren gratulerer
Minerva med overgangen til nett. Vi anbefaler med glede et nettsted og tidsskrift som kan bidra til høyresidens ideologiske debatt. Så får vi heller ta uenigheten når den kommer. For det gjør den!
