Denne kommentaren vil vise at følgene av kravene om gjeldsslette for u-land og motstand mot krav til markedsøkonomi for bistand fra Verdensbanken, gir rød kapital større makt i disse landene.
Det var et oppslag i Dagens Næringsliv som belyste denne koblingen.
Det har gjennom lang tid vært et stort press på rike land industriland om å eftergi (slette) gjelden som fattige utviklingsland har til Vesten. Begrunnelsen er redelig nok; mye av gjelden det her er snakk om, ble innvilget til diktaturer der makthaverne brukte pengene til eget luksusliv, å styrke sin militære maktbase, og deler av pengene ble rett og slett investert og syltet ned utenlands. I tilfelle noe skulle gå galt med makten hjemme. Det er altså gjeld som de fattige lands innbyggere ikke har hatt noen glede av overhodet. Snarere tvert imot.
Gjeldsslette har vært den politiske venstresidens mantra, for å hjelpe verdens fattige land opp i knestående. I tillegg til fortsatt økonomisk bistand fra verdens rike land. Blant organisasjonene i Norge som jobber for å slette u-landsgjeld er SLUG.
Høyresidens oppskrift har vært innføring av markedsøkonomi, og liberalisering av verdenshandelen.
Internasjonale institusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken har de siste årene begynt å stille stadig sterkere krav om politiske og økonomiske reformer i u-landene, som betingelse for å motta «hjelpepakker». Kravene var de samme som høyresiden har stilt; innføring av demokrati og markedsøkonomi, og tiltak mot korrupsjon.
Den politiske venstresiden motstandere av disse kravene. De ønsker jo at sosialismen ikke skal dø hen som styringsideologi. Kravene til markedsøkonomi vil jo blokkere for utstrakt grad av sosialisme, eller varianten som kalles «den nordiske modellen».
Arbeidet for å liberalisere verdenshandelen møter stadig hindringer, og internasjonale konferanser og arbeidet i WTO strander uten at liberaliseringen bringes videre. Venstresiden er også mot mye av dette arbeidet. Norge og EU er blant bremseklossene.
Samtidig sliter store u-land som India, Brasil og Sør-Afrika med å tiltrekke seg utenlandske investorer, av grunner som korrupsjon, skattenivået og mangel på faglært arbeidskraft.
Oppsummering; venstresiden krever gjeldsslette, men motarbeider liberalisering av vedensøkonomien – og krav om markedsøkonomi og demokrati i u-land.
Samtidig er det én økonomi som stadig vokser, og som utgjør en stadig viktigere kraft i verdensøkonomien; Folkerepublikken China. Landet som på 1960- og 1970-tallet var et ideal for den samme venstresiden, men som nå går stadig lenger i utviklingen av sin egen kapitalisme. Verdenssamfunnet har tatt konsekvensen av Chinas voksende økonomiske makt, og har gitt større innflydelse til China, samt til Mexico, Syd-Korea og Tyrkia.
Selv om China økonomisk sett beveger seg i retning av markedsøkonomi, beholder Kommunistpartiet både makten – og sitt maktmonopol. Opposisjonelle fengsles, media sensureres – og vanlig politisk arbeide for å gjøre sine standpunkter kjent og hørt blir slått hardt ned på.
Kommunistmakten China er nå så rik og økonomien går så godt at landet kan tillate seg å bistå fattige land i den 3.verden. Spesielt der Verdensbanken og Pengefondets krav om demokrati og markedsøkonomi ikke mottas med spesiell glede. Og China stiller ikke slike krav. Tvert imot. China stiller heller ikke krav til miljøet. Om pengene kommer som gaver, lån, bistand eller investeringer er ikke alltid like klart.
Chinas imperialisme er av det økonomiske slaget, mens Vestens imperialisme foregår dekker både økonomi, kultur og politikk.
Kravet om sletting av gjeld som fattige land har til det rike Vesten og motstand mot kravene fra IMF og Verdensbanken om demokrati og markedsøkonomi i den 3.verden kan gi det kommunistiske China en sterkt økende innflydelse.
Rød kapital gir rød makt.
Den demokratiske venstresiden i Norge bør revurdere sin motstand mot markedsøkonomi i u-land og ytterligere liberalisering av verdenshandelen.
For konsekvensen av en slik politikk kan bli fortsatt diktatur og undertrykkelse for folk i den 3.verden, samt fortsatt rovdrift på miljøet. Alt med økonomisk og idelogisk bistand fra Folkerepublikken China.
Ønsker venstresiden å gi China en slik posisjon i verden?
