men noen er gråere enn andre. Derfor tapte Persson. Reinfeldt brakte sitt parti langt inn mot sentrum for å være spiselige for velgerne. Det sier det meste.
Sosialdemokratene tapte på grunn av styringsslitasje, arroganse, og mindre troverdig regjeringsalternativ enn motstanderne.
Stoltenbergs svenske søsterparti har styrt sammenhengende i 12 år, og i 10 av dem med Göran Persson som statsminister. Hans arrogante fremtreden er velkjent. Det kan fremstå som selvsikkerhet i medvindstider – men når det meste butter imot, blir det mindre sjarmerende.
I de samme 12 årene har Norge hatt mange regjeringer; Brundtland III, Jagland, Bondevik I, Stoltenberg I, Bondevik II og Stoltenberg II.
Sosialdemokratene i Sverige tapte på tross av gode økonomiske tider. Det viser at ingen regjering kan hvile på laurbærene. Man må fortelle hva man vil gjøre fremover. Å forvente takknemlighet for hva man har gjort, er ingen god seiersoppskrift.
Mange svensker er arbeidsledige, men Persson avviste 01.mai at dette ville bli noe tema i valgkampen. I det hele tatt virket det ikke som om sosialdemokratene var spesielt opptatt av det folk flest var opptatt av.
I tillegg kunne de borgerlige peke på at det var venstresiden som var kaoskamerater. Persson ville like lite som Gro Harlem Brundtland dele regjeringsmakten. Derfor måtte SVs søsterparti Vänsterpartiet og Miljøpartiet finne seg i å være støttepartier med begrenset innflydelse. Nå var også de lei av sosialdemokratisk arroganse. En seier for de røde ville muligens gitt regjeringskrise likevel.
I Sverige har sosialdemokratene styrt i 65 av de siste 75 årene. Bildts regjering 1991 – 94 var den siste borgerlige regjeringen. Og man må tilbake til årene 1976 – 82 til å finne hans forgjengere.
Når en regjering og et parti har sittet så lenge med makten som Perssons har, blir det et poeng i seg selv å gjøre et skifte. Andre bør få sjansen.
Det er likevel ingen automatikk, hvis ikke alternativet er troverdig. Og det var «Alliansen for Sverige.» Allerede i 2002 inviterte Centerparti-lederen de andre borgerlige lederne hjem til seg. (I motsetning til i Norge er svenske Centern mer borgerlige av seg). Siden har de bygget et felles alternativ steg for steg. Sosserna skulle ikke i enda en valgkamp få bruke borgerlig splittelse som et argument mot skifte.
Moderaterna (svenske Høyre) tapte stort på løfter om gigantiske skattelettelser. Fredrik Reinfeldt var i sin tid en skarp kritiker av Carl Bildt. Reinfeldt har tatt sitt parti godt inn mot midten, og mange mener at Moderaterna nå i langt større grad enn tidligere aksepterer den sosialdemokratiske samfunnsmodellen. I det gjennomregulerte røde Sverige er det altså ikke mindre reguleringer og mer frihet som lokker velgerne over fra røde til blå – men ønsket om å se nye fjes i regjeringskontorene.
Klimaet i den svenske valgkampen var tøft, med datainnbrudd, bombetrusler og hjemmelagede bomber.
Gudruns Schymans feministiske inititativ fikk ingen drahjelp av Jane Fonda. Feminismen fremstår tidvis som en egen idelologi for spesielt interesserte. Men likestilling, kvinnevinkling og like rettigheter har en naturlig plass i politikken og programmene til de fleste partiene, også i Sverige.
Sverige har intet populistisk fenomen som det norske FrP. Forsøket med Ny Demokrati i 1991 ble en fiasko, som likevel berøvet Carl Bildts regjering flertall og arbeidsro i riksdagen. Ikke rart sosialdemokratene i 1994 kunne vinne nok et valg på påstander om borgerlig kaos og rot..
Men Sverige har et fremmedfiendtlig parti som heter Sverigedemokraterna. disse fortsetter sin fremgang i skjul av fokuset på de etablerte partiene.
Den svenske forfatteren Johan Norberg er Sveriges kanskje mest kjente liberalist. På sin blogg vurderte han hvem av de borgerlige partiene som fortjente hans stemme. Han valgte Federley. Liberaleren har tidligere omtalt ham. Du finner bloggen hans her.
Dagens Næringsliv påpekte i en lederartikkel nylig at Alliansen for Sverige skrev sin regjeringserklæring før valget, og gikk til valg som et samlet alternativ. Det vanlige er jo å søke styrke i valget basert på eget program, og så la valgresultatet avgjøre styrkeforholdet mellom partiene – og dermed hvem som får gjennom mest av sitt program. Med de røde kaoskameratene til Jens Stoltenberg i minne, er det kanskje ingen dum idé å følge svenskenes eksempel? Så slipper man ihvertfall å bli konfrontert med altfor mange løftebrudd..
Spekulasjonene er allerede igang her hjemme om hva partiene i sentrum og på høyresiden kan lære av Reinfeldt og co. Senterpartiet har valgt de røde, og H, KrF og Venstre har FrP å stri med. Aps partisekretær Martin Kolberg mener at det ikke blir så lett å kopiere suksessoppskriften til Alliansen. Jeg er tilbøyelig til å gi ham rett.
Men så er jo den stabile flertallsregjeringen til Gerd-Liv Valla iferd med å tape valget helt på egenhånd..
