Statistisk sentralbyrå har laget analysen «Aleneboendes levekår» som ble offentliggjort i dag. Det er første gang det er laget en samlet oversikt og analyse av sentrale levekår for aleneboende i Norge.
Barne-og likestillingsminister Karita Bekkemellem kommenterte undersøkelsen og la stor vekt på at regjeringen vil se på hva som kan gjøres for aleneboende. Tallene viser at aleneboende på mange måter er en utsatt gruppe. Skribenten er enig med statsråden, men er bekymret hvis politikerne skal gjøre mer. Nesten hver gang Stortinget gjør et vedtak, går det utover befolkningen, aller mest aleneboende ettersom de subsidierer andres forbruk gjennom skatter, alt fra barnehager til skoler og landbruksprodukter. Det er dyrt å være aleneboende. Det er blodig urettferdig fordi vi har en offentlig sektor som styrer de fleste områdene, regninger aleneboende må betale for å finansiere fellesgoder andre benytter seg av.
Aleneboende er ingen homogen gruppe, og det er mange grunner til at vi har aleneboende. Noen har valgt dette selv, andre har fått denne livssituasjonen av helt andre grunner, for eksempel på grunn av dødsfall på den nærmeste.
Det er veldig mange interessante tall i undersøkelsen, men det er også vanskelig å gi en generell beskrivelse på grunn av ulikhetene. For eksempel får eldre aleneboende bostøtte, mens yngre aleneboende gjennom skatter er med på å subisidere velferdsgoden de eldre nyter godt av. Yngre aleneboende betaler, gjennom skattetrekk, for utdannelse til par som har barn. Generelt vil skribenten konkludere med at mange yngre aleneboende betaler langt mer til fellesskapet enn de mottar i ytelser. Tre konkrete eksempler kan være barnehage, grunnskole og videregående utdanning, tre kostbare poster på statsbudsjettet som blir finansiert gjennom skatter og avgifter.
Undersøkelsen som ble offentliggjort i dag viser at dagens sosialdemokratiske samfunn er blodig urettferdig for de som ikke lever slik mange politikere ønsker. Yngre aleneboende kan være et slikt eksempel.
Det er ingen fasit på hvordan samfunnet skal organiseres for at alle skal få det perfekt, men det ville ha vært rettferdig om hver enkelt fikk ansvaret for sine kostnader. De som har barn, bør betale for ungene sine. De som ikke har barn, bør slippe barnekostnadene.
Analysen fra Statistisk sentralbyrå vil bli vinklet på mange forskjellige måter. Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem, har allerede bestemt seg for sin vinkling, mens Liberaleren vinkler annerledes. Vi oppfordrer leserne til å se på undersøkelsen, og ber leserne vurdere om det er riktig at en som ikke har barn skal betale mye i skatter og avgifter for å finansiere tilbud som andre nyter godt av. For de det gjelder får solidariteten en voldsom bismak.
Aleneboende er definert som personer som ikke er gift eller registrert som partnere, og bor ikke med barn eller andre personer. Rundt 900 000 personer blir i dag regnet som aleneboende.
