Liberaleren har tidligere omtalt at regjeringen er for selektiv skattelette (eller flytting av skattebyrder). Derfor er det ingen overraskelse at landbruksministeren smurte landbruksoppgjøret med å gi bøndene skattelettelse. Nå plasseres regningen hos forbrukerne.
En lekkasje fra statsbudsjettet som legges frem 06.oktober hevder at matmomsen vil bli øket med 1%. Beløpet dette utgjør tilsvarer nokså nøyaktig beløpet bøndene fikk i skattelette som en del av landbruksoppgjøret. Pussig, ikke sant?
Det er ihvertfall en viss sammenheng. Når bøndene får skattelettelse, øker matmomsen, slik at de som kjøper landbruksprodukter betaler prisen for denne selektive skatteletten. Regjeringen flytter rett og slett skattebyrden.
Da er det litt merkelig at lederen for Bondelaget kjemper med nebb og klør for å unngå nettopp dette grepet. Det ville kanskje vært ørlite grann mindre tyngende om denne skattebyrden var plassert på alle. Eller kanskje på de rikeste (som jo likevel skal få øket skatt med denne regjeringen). Men alle kjøper jo mat, så i praksis fordeles skattebyrden på alle, selv om det er maten som blir dyrere. Og det er jo nettopp dette Bondelaget vil unngå. For å slippe kundeflukt over grensen til Sverige, øket motstand mot landbruksoverføringer etc. SP får nå kjeft for å gå med på øket matmoms.
Bøndene misliker debatt om subsidiene
I det hele tatt er bøndene svært lite glade for oppmerksomhet om, innsyn i, og debatt om landbrukssubsidiene. men det får de venne seg til. Vi lever da tross alt i et åpent samfunn, der det meste kan debatteres.
Næringslivsavisen NA24 har idag en kommentar om at landbrukssektoren er vår minst markedsstyrte og mest gjennomregulerte sektor. Efter over 25 år med «markedstenkning og nyliberalisme» er det kanskje på tide at også landbrukssektoren blir preget av kundestyring og fordelene vi som forbrukere kan få ved at det innføres konkurranse mellom produsenter?
Det norske landbruket preges av samvirkeorganisasjoner der bøndene ikke bare eier produksjonsleddet, men også distribusjons- og salgsleddet. Som Tine, Prior etc. Hvis det dukker opp bønder og bedrifter som er villige til å konkurrere, som Nordgården meieri og Synnøve Finden, får de gjennomgå på samme måte som når enhver monopolist møtes av konkurranse. En fri og stolt bonde ville tatt imot utfordringen og konkurrert om å levere det beste produktet til billigst mulig pris. Men norske bønder oppfører seg som om konkurranse er en vederstyggelighet.
Det er lenge siden Søren Jaabeks dager.
Vi ønsker oss den frie og stolte bonden tilbake!
