Posten presenterte i dag sitt resultat for 1.halvår. Regnskapet viser at Posten får mer enn halvparten av sine inntekter fra andre tjenester enn postvirksomhet, og at andelen inntekter fra utlandet øker. Da er det på tide med privatisering.
Posten jobber ikke bare med post. Faktisk driver kun en av Postens fire divisjoner med forsendelse av Post. De andre driver med budbiler, logistikkløsninger, stykkgods, termotransport, luft-og sjøtransport, tungtransport, containerhåndtering, IKT-drift, IKT-løsninger og konsulenttjenester. Den ene av Postens divisjoner som driver med post driver i tillegg med mange andre ting, noe enhver som har vært innom et postkontor kan bevitne. Postskranken finnes i et lite hjørne, og resten av arealet brukes til å selge kontorutstyr, musikk og banktjenester.
Og ikke bare driver Posten med alt mulig, de gjør det også overalt. Så langt i år har en sjettedel av inntektene kommet fra utlandet, og denne andelen vil øke. På siste overheadslide i dagens presentasjon skriver Posten at de i tiden fremover vil ha «fokus på strategiske oppkjøp i Norden».
Det finnes minst to store problemer med Posten. Det første problemet er at staten, gjennom Posten, konkurrerer med sine egne innbyggere. Hva er formålet med at Posten skal selge CDer og drive med kjøletransport? Hvorfor skal staten drive forretningsvirksomhet i konkurranse med egne innbyggere? Det eneste dette fører til er at staten tilpasser lover og regler til sin egen fordel.
Dette har også skjedd, den sittende sosialistiske regjeringen reverserte beslutningen om å konkurranseutsette også forsendelser av brev under 50 gram. Postens monopol fortsetter, og vil gjøre det så lenge vi har en rødgrønn regjering. Dette fører til at Posten kan skvise norske brevskrivere og bruke profitten fra monopolvirksomheten til å investere på andre områder. Posten bruker statens voldsmonopol på å sikre seg inntekter som de bruker på å kjøpe opp eller konkurrere ut andre bedrifter i samme bransje. Posten hevder selv at deres monopolprofitt kun dekker kostnadene ved å utføre de ulønnsomme posttjenestene de er pålagt å utføre av staten, men andre har beregnet profitten til å være tre ganger så stor. Posten vinner, og eieren av det lille transportfirmaet må enten gi opp eller selge. Kapitalismen kan være tøff, spesielt når man kjemper mot staten. Posten får forresten en stadig større del av inntektene fra reklame, så ikke forvent særlig mye strengere regler når det gjelder reklame i posten, selv ikke fra en næringslivskritisk regjering.
Det andre hovedproblemet slik jeg ser er at Posten gjennom sin utenlandssatsning blir en moderne form for kolonivelde. Den norske staten, gjennom Posten, kjøper opp svenske og danske selskaper. Dersom andre stater hadde kjøpt opp norske selskaper hadde det nok ført til hyppig møtevirksomhet i regjeringskvartalet. Bare tenk på Freia, og det ble ikke kjøpt av en stat. Snakk om selvmotsigelse. For ikke å nevne selvmotsigelsen det er at Posten i Norge visstnok skal drive samfunnsnyttig virksomhet, mens det i utlandet handler om en ting, nemlig profitt.
Posten er så full av problemer at det finnes bare et svar, og det er fullstendig privatisering og oppheving av alle privilegier. Og salgsgevinsten bør bli delt ut til innbyggerne, i og med at det er vi som har dekket Postens investeringer gjennom høy porto.
