Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås hevder i en kommentar i dagens avis at det er sider ved den ennå ferske debattkulturen på nettet som må følges nøye for å unngå at den blir den seriøse debattens endestasjon og «søppelkasse» – i stedet for den brede, folkelige meningsarena den er i dag, på sitt beste.
Åmås skriver følgende om anonymitet i debattene: «Den enkeltfaktor som bidrar mest til å redusere verdien av nettdebattene, er uten tvil anonymiteten. Nesten alle skribentene har et anonymt «nick», mange har flere. Derfor vet man aldri hvem som snakker – kanskje er det en sentral involvert som selv taler sin sak? På den måten dyrkes det frem debattkultur preget av feighet og tidvis rabiat mangel på disiplin. Ingen fronter sine meninger åpent. Da er det fritt frem for å si hva som helst, relevant og viktig eller ikke.
Spesielt uheldig er det at unge debattanter ikke lærer seg å stå inne for sine synspunkter med navn og ansikt. Hvilken offentlighetskultur kan dét føre til om noen år?»
Nettet demokratiserer debatten
Der man før var avhengig av (debatt)redaktørens velvilje for å få publisert sine meninger om dette og hint, har nettet bidratt til at hvem som helst kan si hva som helst om hva (eller hvem) som helst. Samfunnsdebatten er blitt langt mer åpen. Noen vil si mer demokratisk. Samtidig er debatten blitt mer ansvarsløs. Langt fra alt av de meninger som ytres har noen interesse. Men de dokumenterer at mangel på kunnskap og innsikt ikke er til hinder for å ha sterke meninger. Selv når fakta bringes til torvs, hevdes meninger som strider mot fakta.
Sproget ingen barriere
Der sproget tidligere var en barriere, sørger nettet for at den som kan bruke et tastatur får fremmet sitt syn, og demonstrerer dermed at alle norsktimene på skolen var fullstendig bortkastet. Så hvis landets norsklærere noensinne leser gjennomsnittlige innlegg i nettdebattene, gråter de antageligvis blod over alle forgjeves forsøk på å innpode den oppvoksende slekt så unyttige ting som sprogets traffikkregler (grammatikk), enkel rettskrivning, og til å memorere et minimum av ordforråd.
Liberaleren måtte blokkere anonym debattant
Som skribent i nettavisen Liberaleren (siden 1999) og redaktør (siden 2005) har jeg forlengst lært å debattere med ansikts- og identitetløse personer som i tillegg bruker alias (eller nick som det heter på nettet). Dette har sjelden skapt problemer. Liberaleren har fra dag én gitt leserne mulighet til å kommentere og debattere våre artikler. I så måte kan vi ønske medstrømsmedia velkommen efter.
At Liberaleren med sitt store arkiv av artikler, og med sin klare og tydelige politiske profil kan være et provoserende element for mange, er innlysende. Men kun i to tilfeller har dét faktum at debattanter er anonyme skapt debatt i redaksjonen. Ifjor sommer forsøkte en anonym debattant å drukne redaksjonen i innlegg preget av ordonani med hyppige gjentagelser, utklipp av våre artikler der en setning eller bisetning blir satt under debatt. Redaksjonen måtte tilslutt minne om at vi kommenterer saker i nyhetsbildet – med vår ideologiske vinkling og mening. Vi er positive til at våre artikler blir kommentert og debattert, og ser gjerne at debatten fortsetter i andre fora. Men vi gjennomskuer forsøk på å hindre oss i å utøve vår egentlige funksjon, ved at anonyme debattanter prøver å drukne oss i omfangsrike debattinnlegg som ikke flytter debatten en milimeter.
I sommer har en annen anonym debattant lagt igjen kommentarer med invektiver, banneord, sjikane av redaksjonsmedlemmer og en debattstil langt utenfor det akseptable (og vi er liberale!).
Dette har fått redaksjonen, for såvidt jeg vet første gang i Liberalerens historie, til å blokkere denne debattantens mulighet til å legge igjen kommentarer på Liberaleren. Dette var for redaksjonen et meget betenkelig skritt, og det satt langt inne. Vennlige henstillinger via epost og i kommentarfeltet hjalp ikke, og gav oss tilslutt intet annet valg enn å blokkere.
Åmås mener også at bloggernes innflydelse er hypet, noe redaktøren har kommentert på sin egen blogg.
