Skal grunnloven fungere som grunnmur og rammeverk rundt samfunnet er det behov for radikale endringer. Er det egentlig behov for en helt ny grunnlov?
Igår skrev jeg her på Liberaleren at i de åtte årene som er igjen til landets neste store jubileum; tohundreårsjubileet for Norges fødsel som moderne stat (i 1814), bør liberalere benytte anledningen til å reise de store prinsipielle debattene.
En person har kommentert til meg at Norge bør benytte jubileet til å skaffe seg en helt ny grunnlov. Han oppgir tre grunner:
1) Verden har forandret seg radikalt fra 1814.
2) Lovgiverne representerte ikke begge kjønn og alle samfunnslag.
3) Lovgiverne hadde holdninger som resulterte i bl.a jødeparagrafen.
Alle tre grunnene kan være legitime når det gjelder kritikken av grunnloven. Men er det nok som begrunnelse for å skrive en helt ny grunnlov?
Den norske grunnloven har egne regler for hvordan den skal endres. Disse er kompliserte, tidkrevende – men benyttes av våre folkevalgte. Grunnloven har gjennomgått flere endringer i de nesten 200 årene siden 1814. Men hverken parlamentarismen, partiene eller det lokale selvstyret er å finne i grunnloven. Man får faktisk ikke vite hovedtrekkene i vårt styringssystem ved å lese grunnloven. Dette er kanskje et viktigere grunnlag hvis man skal lage en ny grunnlov.
Det vanskeligste kravet som må tilfredstilles ved endring av grunnloven, er kravet til «grunnlovsgivende flertall» i Stortinget. Et slikt flertall består av 2/3 av Stortinget. Eller 113 representanter.
I takt med utvidelsen av stemmeretten (for eksempel almen stemmerett for menn i 1898, og for kvinner i 1913, og ved at stemmerettsalderen ble senket – senest i 1979) har nå begge kjønn, alle landsdeler og alle som er 18 år eller eldre mulighet til å påvirke endringer av Grunnloven. Ikke direkte, naturligvis, men når vi (eventuelt) avgir stemme ved stortingsvalg.
Grunnlovsendringer er kanskje ikke det heteste temaet i valgkampen hvert fjerde år, men reflekterte velgere sjekker kanskje hvilke forslag til endringer i grunnloven som skal behandles i neste periode.
Den mest aktuelle endringen som kan komme i årene frem mot jubileet i 2014, er forslaget om å fjerne statskirkeordningen.
Tregheten i lovprosessen og kravet til grunnlovgivende flertall kan friste noen til å foreslå at det skal skrives en helt ny grunnlov. Dette har vært et tema lenge. Lages en ny grunnlov kan man jo ta alle endringene man ønsker under ett?
Norge har verdens nest eldste fungerende grunnlov. USA har den eldste. At en grunnlov er blitt til i en helt annen tid, er vel ikke et argument i seg selv for å bytte. Det kommer an hvor godt utformet grunnloven er.
Den amerikanske er ibruk hver eneste dag. Det kan være fristende å påstå at den norske grunnloven mest er til pynt – i motsetning til den amerikanske. Men det er naturligvis ikke riktig.
Nordmenn merker nok at vi har et kongehus, at vi har en statskirke, og den mannlige delen av befolkningen kan merke verneplikten. Man kan også oppleve at grunnloven ikke beskytter privat eiendomsrett mot politisk innblanding. Og at grunnlovens ord om næringsfrihet ikke hindrer staten i å redusere den friheten nokså kraftig. Noen kan glede seg over at grunnloven gir kongen rett til å dele ut ordener. Vi kan glede oss over ytringsfriheten.
Det er naturligvis alvorlige mangler; parlamentarisme og lokalt selvstyre er alt nevnt. Tas parlamentarismeprinsippet inn må maktfordelingsprinsippet ut. Det har jo ikke vært norsk statsskikk siden 1884.
Skal Norge først få en ny grunnlov, kan dette gjøres på to måter: Enten ved at Stortinget følger grunnlovens egen regel for endringer – og foreslår alle de endringer man mener er nødvendige, eller ved at det velges en egen grunnlovgivende forsamling – med myndighet til å utforme en ny grunnlov. Denne myndigheten kan begrenses ved at det endelige resultatet skal godkjennes i en folkeavstemning. Problemet er bare at under den nåværende grunnloven er folkeavstemninger rådgivende og ikke bindende. Da er det Stortinget som har siste ord. Og det blir jo litt bakvendt, hvis man først har latt velge en slik grunnlovgivende forsamling.
Hvis Stortinget skal foreslå alle endringer, kan vi se for oss at Stortinget innkalles til en egen spesialsesjon – som så drøfter alle forslagene, før det stemmes over slik § 112 foreskriver. Kravet om moderne språk kan jo Stortinget lett efterkomme ved å gå sammen om å foreslå paragrafene i ny språkdrakt, uten at innholdet endres.
Hvis man faller ned på løsningen om en egen grunnlovgivende forsamling, bør Stortinget vedta en egen lov om hvilken myndighet denne skal ha, hvilke regler den skal velges efter (bør det f.eks være partiene som nominerer, eller kan hvem som helst stille på sin egen liste?), og hvordan den nye grunnloven skal tre ikraft; ved folkeavstemning, ved Stortingets godkjennelse – eller når den er ferdig vedtatt av den grunnlovgivende forsamlingen.
Gudleiv Forr skrev i sin kommentar i Dagbladet 29.juli at muligheten for å få skrevet en helt ny grunnlov, er forbi allerede. Det har han nok rett i.
Alle som er opptatt av hvordan Norge skal se ut i fremtiden, og hvilket grunnlag og rammeverk (grunnlov) landet skal/bør ha, kan fremme sine synspunkter i den alminnelige debatt. Og tiden frem til grunnlovsjubileet burde være spesielt godt egnet.
