Dagbladets erfarne kommentator Gudleiv Forr hadde lørdag noen tanker rundt det neste store jubileet i Norge; grunnlovsjubileet i 2014. Blir det like tafatt som 1905-jubileet? Liberaleren mener jubileet er en unik mulighet til en metadebatt om liberale problemstillinger.
Forr var ikke fornøyd med hundreårsjubileet for uavhengigheten i 1905, og det er lett å være enig. Det var jo knapt noe skikkelig feiring. Men så var jo myndighetene i tvil om det skulle feires overhodet – eller bare markeres. 1905-jubileringen ble hengende litt i løse luften, mener Forr. Hans kommentar ble trykket på Olsok-dagen, 29.juli. Dagen markeres til minne om slaget på Stiklestad, der Olav Haraldsson døde. Han som senere ble Norges nasjonalhelgen. St. Olav. Og Forr mener 1905-jubileet kunne trukket veksler på Olsok-feiringen. Men heller ikke denne feiringen fritas for kritikk: ”Aktivitetene rundt Stiklestad, som i fjor tok unionsjubileet på stort alvor, viser at det var en svakhet at man ikke hadde mot til å utnytte det historiske jubileet til å underbygge noen sentrale problemstillinger i vår egen tid.” Hvis historiske jubileer bare fortaper seg i fortiden, og ikke klarer å knytte fortidens hendelser til nåtidige debatter og temaer, blir det minnepolitikk, som en dansk historiker betegner slike jubileer.
På Liberaleren markerer vi rett som det er ulike jubileer ved nettopp å knytte disse til dagsaktuelle temaer og synspunkter. Slik mener vi at tohundreårsjubileet for grunnlovene i 1814 kan brukes. Til og med i en mer utvidet ramme.
Myten om 1814
I Norge er det hverken uavhengigheten i 1905 eller frigjøringen i 1945 som markeres og feires mest. Det er grunnlovsverket fra 1814 som er den viktigste hendelsen når Norge skal feire. Og selve feiringen er helt annerledes enn de fleste andre steder; med barnetog, is brus og pølser. Her er ingen militærparader eller fremvisning av nye supervåpen. Feiringen er unik, selv om hendelsene i 1814 hverken var noen isolert hendelse, eller noe unikt for Norge.
Deri ligger noe av problemet for en feiring av tohundreårsjubileet. Myten rundt 1814 er sterk i Norge. Myten om de staute Eidsvollsmennene som skrev grunnloven på 5 uker, og ble forrådt av en kvinnekjær dansk prins som foretrakk dans fremfor gevær. For ikke å glemme de fæle svenskene.
Et jubileum for grunnlovene i 1814 (for det var faktisk to av dem) bør ta et oppgjør med mytene. Norge var ikke alene om å forsøke å bli selvstendige på denne tiden. Vi var ikke alene om å forsøke å forlate eneveldet til fordel for et mer demokratisk styresett, heller. Og ikke var vi alene om å måtte gi tapt for overmakten.
Historikerne har lenge debattert hendelsene i 1814. Hvor mye var nordmennenes verk – og hvor mye skyldtes danskfødte prins Christian Fredrik? Var svenskene bare slemme, som utsatte vår uavhengighet til 1905? Fikk vi Europas frieste grunnlov i 1814 – og betyr det at nordmennene ble mestre i frihet? Eller var det andre som hadde gått lenger men måtte tåle tilbakeslag i sin frihetskamp? Disse spørsmålene og mange andre har historikere utredet og skrevet om. Rådende syn har skiftet med ulike tider. Men debattene har i altfor liten grad nådd ut til folk flest. Den oppvoksende slekt presenteres for glansbildeversjonen – og lite annet.
På Liberaleren har vi fokusert på slike temaer i flere år. Fordi vi anser disse viktige for å forstå Norges utvikling – i en epoke flere historikere påstår preges av liberalisme. Og det bør jo absolutt Liberaleren ha fokus på – og kjenne til.
Oppgjør med mytene
Norge fikk en forholdsvis fri grunnlov – sammenlignet med eneveldet som var styreformen i dobbeltmonarkiet Danmark-Norge fra 1660. Norges grunnlov var forholdsvis fri i samtiden og de første årene efter, fordi resten av Europa hadde hatt sin frihetsepoke allerede – og var inne i en bølge av reaksjon.
Den franske revolusjon i 1789 inspirerte til lignende forsøk i hele Europa, og varte til Napoleon erklærte at revolusjonen var slutt. Likevel forsøkte han å utbre mange av de samme ideene, men da på spissen av sine bajonetter (omtrent som Bush i våre dager). Det gikk dårlig. Derfor kom reaksjonen. Han var en usurpator. En parveny blant Europas kronede hoder.
– Opprør mot folkerettsgyldig traktat
Selv om ledende forretningsmenn i årevis hadde vært misfornøyde med at Norge var en koloni under Danmark, var det ingen stor selvstendighetsbevegelse i Norge. Det var ikke noe opprør på gang mot eneveldet og fjernstyret fra København. Ledende kretser var orientert om forsøkene på å skape mer demokratiske nasjonalstater på kontinentet, i kjølvannet av den franske revolusjon. Men ideene inspirerte i liten grad til forsøk på opprør og kamp for demokrati her til lands. Før 1814.
Da Danmark ble trukket med i krigen på Napoleons side, og den franskfødte svenske kronprinsen Carl Johan lyktes i å bygge en ny allianse mot Napoleon (med Russland, England og Østerrike), ble Norge og Danmark skilt av den engelske blokaden. Danmark var på taperens side, og Norge var isolert fra moderlandet. I et enevelde som består av to fysisk adskilte landområder ble det store problemer. Kongen måtte sende sin fetter og arving til Norge for å styre. Han så sin fedrenearv truet, og måtte sikre Norge for den danske krone. Det kunne han best gjøre ved å erklære selvstendighet. Og de ledende forretningsmennene så sin sjanse til å knytte Norge nærmere Sverige. Det var historiske tilfeldigheter som gav Norge en gylden sjanse.
Christian Fredrik var ingen demokrat, men en prins av og arving til et enevelde. Det var professor Georg Sverdrup som overtalte Christian Fredrik til å bli en konstitusjonell monark i pakt med tidens rådende ideer – fremfor enevoldskonge slik han var født til. ”Grunnlovens far”, Christian Magnus Falsen var heller ingen demokrat, men jobbet intenst for at Norge fortsatt skulle ha en sterk kongemakt. Uansett om kongen var Danmark-Norges kong Frederik VI, Norges kong Christian Fredrik, eller senere Sverige og Norges Carl XIV Johan. ”Selvstendighetspartiet” på Eidsvoll valgte selvstendighet til tross for at valget var hinsides datidens folkerett, og hinsides økonomiske realiteter. Begge deler skulle Norge slite med i årene fremover.
Med sin erklæring om selvstendighet i februar gjorde Norge opprør mot en folkerettsgyldig traktat (Kiel-traktaten av 14.januar 1814). Norge var ikke noe selvstendig land, men en del av Danmark. At Danmark som taperen i en krig måtte gi seiersbytte til den seirende siden, var slett ikke uvanlig på den tiden. At det ble Danmark og Norges gamle erkefiende Sverige som stakk av med gevinsten, var nok tyngre å svelge.
Carl Johan kriget hverken som en av Napoleons beryktede generaler, eller som svenskfødt erobrer. Med tiårs erfaring som soldat og administrator, og med en fortid som ”jakobinergeneral” ville han vinne Norge for unionen med mest mulig fredelige midler. Svenskenes felttog sommeren 1814 var så stille og fredelig at det ble døpt ”kattekrigen”. Carl Johan lot Norge ha sitt grunnlovsverk mest mulig urørt. Bare de endringer som var høyst nødvendige for å få til en union med Sverige ble gjennomført. Norges stilling i unionen var langt friere enn under det danske eneveldet. Det er egentlig urettferdig å sammenligne disse to epokene for annet enn nettopp de store forskjellene. Ville en svenskfødt vasaprins vært så hensynsfull i sin krigføring, og latt grunnlovsverket bestå? Neppe.
– Grunnlov med illiberale trekk
Den norske grunnloven (uansett om det er 17.mai- eller 04.november-grunnloven man ser til) har flere illiberale trekk; monarki, statskirke, verneplikt, ekspropriasjon, og forbud mot jøder og jesuitter. Med unntak for de to siste er alt sammen fortsatt på plass i grunnloven. I tillegg mangler grunnloven en egen rettighetskatalog, som utgangspunkt for resten av lovgivningen. Den norske grunnloven begynner med en uavhengighetserklæring, der monarkiet og statskirken følger hakk i hæl.
Den store debatten
om hvilket samfunn Norge skal være drukner stort sett i tabloidenes valg av forsidetemaer, politikernes horisont frem mot neste valg, og akademikernes forsvar av et samfunn der det viktigste er å bli en post på statsbudsjettet.
Det hender kongelige eksesser skaper noen forargede utbrudd om monarkiets endelikt – men det er glemt ved neste kongelige bryllup, fødsel eller jubileum. Slik ble 1905 mer et jubileum for den nye kongefamilien enn for selvstendigheten. Intolerante prester og biskoper skaper usikker grunn under statskirkeordningen i langt større grad enn humanetikere og tilhengere av en religionsnøytral stat har klart. Politikernes gjerrighet overfor Forsvaret er en større trusel mot vernepliktsordningen enn prinsipielle betraktninger om at verneplikt er å sammenligne med slaveri. At ekspropriasjon er statlig tyveri av privat eiendom er det bare liberalister som klarer å engasjere seg i. Jøder og jesuitter skal prise seg lykkelige over at grunnlovsforbudet forsvant i tidligere tider. I dag er det knapt mulig å skape ørsmå åpninger i den norske antiinnvandringslovgivningen. LO sørger for at Venstres forslag om greencardordning aldri blir realitet, og AP, Høyre og FrP vil gjøre det samme med forslaget om kjærlighetsvisum.
Forr skriver: ”Et historisk jubileum er en anledning til å tenke gjennom hvem vi er som nasjon og hvem vi ønsker å være. Det er nasjonsbygging i praksis.” og ” Spørsmålene om identitet blir aktualisert av det religiøse og kulturelle mangfold som migrasjonene medfører. Men også den flerkulturelle dimensjonen ble borte i markeringen i 2005. Det ble ikke gjort noe forsøk på å reformulere den norske nasjonale myten på en måte som inkluderte de nye etniske gruppene.”
Grip sjansen!
Alle som ønsker en mer grunnleggende debatt rundt hvordan det norske samfunnet skal se ut i det nye århundredet, bør gripe sjansen i årene fremover mot 2014. Ved et grunnlovsjubileum bør det være innlysende at temaer som monarki, statskirke og verneplikt kan debatteres. I lys av de uheldige sidene ved mindretallsparlamentarismen – og flertallskonstellasjonenes fiasko, bør vi klare å reise en debatt om ikke grunnlovens maktfordelingsprinsipp egentlig bør gjenreises. Det som ble borte med innføringen av parlamentarismen i 1884.
I vår mer individuelle tidsalder bør det være mulig å reise en mer prinsipiell debatt om grensene mellom individets autonomi og statens makt. For eksempel gjennom temaer som overvåkning, ytringsfrihet, og ekspropriasjon. Og ikke minst om ikke grunnlovens paragraf om næringsfrihet bør få en renessanse. Da får man også fokus på statens innblanding i økonomien.
Til tross for at 1814 representerer Norges fødsel som moderne stat, henger eneveldets adminstrative klør igjen. Norge er en enhetsstat, og ingen føderasjon. Grunnlovsjubileet kan brukes til å reise en bedre debatt om statlig detaljstyring av lokale og regionale enheter, i forhold til større lokal frihet. Slik kan vi kanskje klare å fjerne de siste rester av eneveldetrekk i styringen av Norge.
I 1814 var det lojale embedsmenn og offiserer samt nasjonalistiske bønder som sikret Christian Fredriks plan. Akademia var Sverdrup. Og han sikret maktfordelingsprinsippet og konstitusjonelt monarki. I 1905 var det Lysakerkretsen som skapte fokus på det nasjonsbyggingen. Hvem skal føre an i debatten som samler alle de viktige debattene – frem mot 2014?
– Tilbakeskuende eller fremadrettet?
Som nevnt ovenfor skriver Forr om 2005-markeringen: ” Det ble ikke gjort noe forsøk på å reformulere den norske nasjonale myten på en måte som inkluderte de nye etniske gruppene.”
1814 representerer det klareste bruddet i norsk historie, og den mest markante starten på noe nytt. 1905 er knapt en hump i veien. Mens 1945 helt åpenbart er det viktigste veikrysset efter 1814. Hva blir 2014?
Skal grunnlovsjubileet bli navlebeskuende eller visjonært? Skal vi feire vår fortid – eller gjøre noe konkret for å forme fremtiden?
Jeg har flere ganger brukt denne vendingen her på Liberaleren: ”Vær forandringen du ønsker i verden!” I de åtte årene frem mot 2014 har vi alle tiders sjanse til å forsøke å forandre Norge. Ved å knytte fortid, nåtid og fremtid sammen i en debatt om hva Norge har vært, er – og bør bli.
Kjør debatt!
