Kultur- og kirkeminister Trond Giske har brukt deler av sommerferien til å delta i debatten om et skille mellom stat og kirke. En kommentar ligger på Arbeiderpartiets nettsider. Han holdt også et foredrag om dette på sommerleiren til AUF.
Trond Giske vil ha en åpen og inkluderende folkekirke. Han tar gjerne debatten om et skille, men det er ikke lett å tolke han som en tilhenger. Det eneste han prøver å være konkret på, uten helt å lykkes, er paragraf 12 i grunnloven. Den slår fast at minst halvparten av medlemmene i regjeringen skal være medlem av Den norske kirke. Han omtaler paragrafen som omdiskutert og problematisk, men han tar ikke til ordet for å avvikle bindingen mellom regjeringen og kirken. Uten å endre dette punktet, vil det ikke bli et skille mellom stat og kirke.
Løsrivelse betyr folkekirke
Liberaleren ønsker et totalt skille der kirken får ansvaret for styringen og økonomien. Konkurranse om medlemmene på lik linje med andre organisasjon vil bety at en ny kirkeorganisasjon må opptre ordentlig på alle måter. Hvis ikke, vil den miste oppslutning, noe som vil bety at den eventuelt nye organisasjonen både mister makt og innflytelse. Makten vil råde og de som er sterkest i organisasjonen vil passe seg vel for å skyve for mange unna. Det er medlemmene som blir ressursen slik som det i dag er i de politiske partiene eller i idrettsorganisasjoner for å bruke to kjente eksempel.
Religionsfrihet
Religionsfrihet er i dag grunnlovsfestet, men samtidig fastslår grunnloven at det evangelisk-lutherske kirkesamfunn er statens foretrukne religiøse samfunn. En statlig religion går ikke sammen med religionsfrihet, det går ikke sammen med like konkurransevilkår for de aktørene som opererer i dette markedet. Grunnloven og statskirkeordningen er utrolig inkonsekvent. Giske burde ha tatt tak i dette, og dermed ville han kunne konkludere på en enkel og grei måte, en konklusjon som ville ha endt med et skille dersom han var villig til å gi fra seg den politiske kontrollen han og de andre politikerne har. Spørsmålet om et skille mellom stat og kirke koker ned til om politikerne er villig til å gi fra seg kontrollen. Trond Giske liker kontroll, og dermed kan han tolkes som en fortsatt statskirketilhenger, selv om bruker varme sommerdager til å holde liv i debatten om et skille mellom politikerne og religion, et skille Liberaleren mer enn gjerne ønsker velkommen.
