Idag er det 217 år siden Bastille-fengselet i Paris ble revet. En symbolsk handling mer enn en nødvendig handling. Fengsler er viktige symboler.
Bastillen var symbolet på det forhatte eneveldet. Et politisk system bygget på en konge av Guds nåde, støttet av familier hvis privilegier gikk i arv, båret oppe av et folk uten rettigheter vi idag tar som en selvfølge.
Men i 1789 var Bastillen ikke lenger den realitet i kongens skrekkvelde som på Ludvig 14s tid. Han som ble kalt Solkongen. De viktige datoene dette året var 20.juni – da Frankrike fikkk en nasjonalforsamling, 05.august – da adelsmenn på rekke og rad frasa seg sine medfødte privilegier, og 26.august – da nasjonalforsamlingen sluttet opp om «Erklæringen om menneskenes og borgernes rettigheter».
Idag finnes det også fengsler som blir symboler. Guantanamo-leiren på Cuba er et slikt symbol. At fengselet i det hele tatt finnes, skyldes USAs frigjøring av øyen Cuba fra det spanske koloniveldet. Guantanamo-leiren brukes av USA for å holde mennesker av kategorien «ulovlig stridende» fanget uten lov og dom. Mange fanger har vært der i årevis. Hadde de satt foten på USAs jord, ville de hatt samme rettigheter som andre mennesker. Rettigheter som sømmer seg land som anerkjenner alminnelige rettsstatsprinsipper; retten til å kjenne sin anklage og sine anklagere, til å få forsvare seg i åpen rett – med en forsvarer ved sin side. Og til å betraktes som uskyldig inntil skyld faktisk er bevist i en rettssak.
I totalitære regimer anerkjennes ikke slike prinsipper. Derfor ble fanger i Sovjetunionen plassert i GULag. Et nett av fangeleire over hele Sovjetunionen. Leire som i realiteten var arbeidsleire, der fangene hadde en viktig rolle i sovjetisk økonomi. Leire som eksisterte nesten helt opp til det kommunistiske systemet ble kastet på historiens skraphaug. Anna Applebaum har dokumentert GULags historie i boken GULag.
I totalitære regimer kan hele landet betraktes som et fengsel. Slik var det i Øst-Tyskland (offisielt kalt DDR). Anne Funder har skrevet om et folk som ble overvåket og angitt av naboer, slektninger og venner. Hennes bok heter kort og godt Stasiland. Stasi var navnet på det kommunistiske regimets hemmelige politi.
China skryter av å ha «modernisert» sitt rettsvesen, men kategoriseringen av forbrytelser er tross alt fortsatt skreddersydd efter kommunistdiktaturets ønsker og behov. Regimet henretter flest mennesker i verden, og bruker regelmessig tortur.
Det spiller forsåvidt ingen rolle om torturisten har rød eller blå politisk farve, om den som torturerer gjør det av ideologisk eller religiøs overbevisning – eller fordi man ser fengsler og torturkamre i totalitære regimer som en mulighet til å få dyrket sadistiske tilbøyeligheter.
GULag er borte. Bastillen er forlengst revet. Stasiland er borte. Nord-Korea, Cuba, China og Saudi-Arabia eksisterer fortsatt. Og Guantanamo.
Å leve i et samfunn basert på rettsstatsprinsipper er fortsatt en drøm for mange. De lever i sitt daglige mareritt. Der hele samfunnet er et fengsel.
