VG skriver idag at generalsekretæren i SP vil droppe regjeringens løfte om å fryse skattene på 2004-nivå. Men hva er egentlig det mest rettferdige prinsippet å bruke når folk skal betale skatt?
I Norge har det offentliges ansvar (staten, kommunene, fylkeskommune) stadig øket. Jo flere oppgaver som plasseres innunder det offentliges sfære, jo høyere er skattene blitt. Frem til oljeinntektene for alvor begynte å flomme inn over oss. Og ødela argumentene om at det ikke fantes nok penger å bruke på alle gode formål. Nå er pengene der, og argumentene handler istedet om hvor fornuftig det er å bruke pengene. Av hensynet til rente, inflasjon etc.
I 1981 lovet Høyre 7 milliarder i skattelettelser, og fikk allerede i 1982 problemer med å forklare hvordan løftet skulle innfris. Det var lettere å fjerne NRK-monopolet og forlenge åpningstidene i butikker enn å senke skattene. I perioden 2001 – 2005 satte Bondevik II norsk rekord i skattelettelser. Uten at så mange følte at de betalte særlig mindre i skatt. At lommebøkene ble romsligere og det private forbruket øket, skyldes snarere at renten og inflasjonen forble lav. Pengene beholdt sin verdi.
Sammenhengen mellom skattenivå og omfanget av det offentlige har vært åpenbar. Men ikke sammenhengen mellom skattenivået og kvaliteten på offentlige tjenester. Det har lenge vært mye å utsette både på helsevesenet, eldreomsorgen og skolesystemet når det gjelder kvalitet. For ikke å snakke om veiene. Hvordan er det mulig for staten å ta inn så mye i skatter og avgifter, uten at offentlige tjenester holder høyere kvalitet enn alle skrekkhistoriene og undersøkelsene forteller om?
Det offentlige har fått så mange tjenester å bevilge penger til, at skattepengene smøres tynt utover. Som vi har skrevet tidligere på Liberaleren; lykken er gjort hvis du blir en fast post på statsbudsjettet.
Skal man redusere eller fjerne skatter og avgifter må man altså se på hvilke tjenester det offentlige ikke skal ha ansvaret for. Da får de fleste politikere problemer. Har en gruppe, organisasjon eller næring en post på statsbudsjettet, har også politikerne et visst antall velgere å fri til. Ved å beholde posten. De som vil ha lavere skatter og avgifter kan ha mange andre grunner som tilslutt gir utslag for hvor de plasserer sin stemme i valget. Derfor er velgere som ønsker lavere skatter og avgifter en langt mer risikofylt gruppe å satse på, hvis man vil bli valgt inn på Tinget.
Hvilket formål brukes skattesystemet til?
I tillegg til å skaffe penger til offentlige tjenster, brukes skattene til å utjevne forskjeller mellom folk. Men disse to formålene gjør at man kan konstruere to helt forskjellige skattesystemer.
La oss ta systemet alle kjenner, og som er mest utbredt: Systemet som skal utjevne forskjeller. Det progressive skattesystemet. Som innebærer at jo mer du tjener, jo mer betaler du i skatt. Noen kaller dette rettferdighet. For de med minst inntekter. De ser at folk med best økonomisk evne også betaler mest i skatt.
Spørsmålet du må stille deg er dette: Er det dyrere for staten å produsere tjenester til de med mest penger? Eller koster det staten det samme å produsere tjenester både til fattig og rik? For de rike kan jo ikke bruke mer av egne penger på offentlige tjenester. Offentlige tjenester er noe man får efter behov, ikke efter inntekt.
Når det koster det samme å produsere tjenestene, og det er behovet som avgjør hvor mye man bruker av tjenestene, er det ingen grunn til at folk med høyere inntekt skal betale mer for de samme tjenestene. La oss overføre det til butikken. Du står i kø på supermarkedet, med handlevognen full av melk, brød, pålegg, middager, frukt og grønt, og vaskemidler til huset. Når du kommer til kassen spør betjeningen: Tjente du mer enn 300 000 kr ifjor? Javel. Da legger vi på 10% på regningen din.
Hvis vi tar utgangspunkt i at det koster det offentlige det samme å produsere tjenestene uansett hvem som er mottager, bør summen av produksjonskostnadene deles på borgerne, som dermed betaler samme beløp i skatt. Dette kronebeløpet blir dermed «medlemsavgiften» din til det offentlige. Denne skattemodellen er heller ikke ukjent, men er lite brukt idag. Den kalles hodeskatt, eller koppskatt (efter det tyske ordet for hode).
Motargumentet mot hodeskatten er at en som betaler et bestemt kronebeløp av en inntekt på 300 000 kr, betaler en større andel av sin inntekt enn en person med inntekt på 600 000 kr. Tjenestene man får for skatten er likevel de samme.
Et progressivt skattesystem har altså utjevning som hensikt. Men hva skal utjevnes? Fattigdom og rikdom? Da må man se på hvorfor noen er rikere enn andre. Er det fordi man har mer utdannelse, mer arbeidserfaring, har tatt større sjanser, ved for eksempel å investere en del av pengene sine? Hvis det er alder, utdannelse, erfaring, eller risikovillighet som er årsaken til rikdommen – er det da rettferdig å si at en som ikke har gjort det samme skal dele gevinstene til den andre?
Unge har ikke samme lønn som eldre arbeidstagere, personer uten formell utdannelse har ikke like god lønn som folk med utdannelse. Personer uten arbeidserfaring får ikke samme lønn som en person som har lang erfaring i arbeidslivet.
Jeg vet hva jeg mener er mest rettferdig. Så hva mener du?
