«Høyesterett har bestemt at norsk ungdom slipper fengsel om de skulker verneplikten» Dette kan jeg lese i ingressen i Nettavisen nå etter nettopp å ha sett saken på TV2-nyhetene. Jeg ble både glad og kvalm på en gang.
Det gledelige er selvsagt at uskyldige mennesker ikke lenger kidnappes og plasseres i bur. Hvilket er en presis beskrivelse av fegnsling av vernepliktsnektere. Verneplikt er slaveri og fengslingen av de som nekter er organisert kriminalitet på høyt nivå.
Enhver oppmyking møtes med glede, og dommen i høyesterett er et viktig skritt i riktig retning. Hadde dette kommet 10 år tidligere, ville f.eks. Liberalerens tidligere redaktør, Bjørn Magen Solvik, sluppet i tilbringe nesten et halvt år av sitt liv i fengsel, som er samvittighetsfange. Denne saken – og praksisen som ligger bak den – er forresten grunnen til at liberale menneske ikke bør støtte Amnesty International, siden organisasjonen støtter fengsling av vernepliktsmotstandere.
Grunnen til at jeg ble kvalm var språkbruken der de som ønsker å leve sitt liv på sin måte kalles skulkere. Som om det skulle være noe galt i å være noe annet enn slave.
Enkelte merker sikkert at tonen i denne artikkelen er enda sterkere enn den pleier å være, selv fra min side. Grunnen er enkel. Av og til må lyset rettes klart og tydelig mot hva som foregår.
La meg derfor gjøre det helt klart hva dette handler om:
En ung mann har vært snill og god hele sitt liv og aldri gjort en flue fortred. Han fyller 19 år og har store planer for livet sitt, i tråd med sine meninger. Han ønsker kanskje å studere for å få drømmejobben eller kanskje han heller vil begynne å jobbe med en gang. Han finner kanskje en kjæreste som han ønsker å flytte sammen med for å oppleve familielivets gleder. Ønskene for livet er varierte når man er 19 år. Poenget er i denne sammenhengen at de ikke inkluderer – og det gjør heller ikke hans fortid – noe som krenker andre mennesker. Han har hverken planer om å stjele, myrde, slå, voldta, svindle, kidnappe eller rane. Han vil bare leve sitt fredelige liv.
Så kommer meldingen. Han kan legge sine egne planer i skuffen, hva han selv ønsker er ikke lenger av betydning. Han skal reise dit forsvaret vil, kanskje til indre Troms. Her skal han være ett år. Han må stå opp når andre bestemmer, kle seg som de bestemmer, spise maten som de bestemmer når de bestemmer, jobbe med det de bestemmer og selvsagt legge seg når de bestemmer.
De som nekter kastes i fengsel, 150 dagers soning er vanlig.
Dette er et ondt system som overhodet ikke respekterer individets valgmuligheter. Det bør det sies klart og tydelig fra om. Og i tillegg bør man glede seg over at en del ungdommer slipper 150 dager i fengsel.
