Vi glemmer aldri den modige mannen som stanset en rekke med tanks i Bejing 05.juni 1989. Idag er den 17 år siden demonstrasjonen for frihet ble knust.
Verden går sin vante gang, selv om enkelte media (som VG og Dagbladet) finner det passende å minne om hva som skjedde i sentrum av Folkerepublikken Chinas hovedstad Beijing denne dagen for 17 år siden.
Verdens statsledere gir blaffen. For dem – og for de store multinasjonale selskapene – er det «business as usual». Noen av dem, som Yahoo, Google og Microsoft går i de røde mordernes tjeneste, og bidrar til å hindre at moderne teknologi kan brukes til å spre ideer om menneskerettigheter til Chinas undertrykkede masser.
Heller ikke Den internasjonale olympiske komité bryr seg. De har tildelt Beijing sommer-OL i 2008. Burde China hatt dette arrangementet?
Slutten av 1980-tallet var bemerkelsesverdig. Efter 40 år med «kald krig» og mange «varme» regionale kriger, skjedde det noe. Betongkommunistenes regimer i Øst-Europa fikk smilerynker i fjeset. Og det var i Gorbasjovs Sovjetunionen det løsnet først. Med glasnost og perestrojka var det som en demokratisk vår smeltet kommunistregimets stenhårde ledere. Noens tanker gikk til Ungarns Imre Nagy (1956), Alexander Dubcek i Tsjekkoslovakia (1968), og til den uavhengige fagbevegelsen Solidaritet i Polen (1980). Ville Gorbasjov og Eduard Sjevarnadse følge i deres fotspor – eller var det virkelig en annen tid?
I 7 uker demonstrerte studenter, og efterhvert arbeidere, på Tien an men-plassen i Beijing. De fylte plassen der Mao proklamerte Folkerepublikken 01.oktober 1940 – og der hans balsamerte legeme fortsatt kan beskues. Gorbatsjov kom på besøk, ikke til studentene, men til Chinas Kommunistparti. Beskjeden fra Deng og co. var klar; «vi er herrer i eget hus». Da Gorbatsjov hadde reist, ble demonstrasjonen knust. Med våpenmakt. Det er uvisst hvor mange som ble drept eller fengslet – men det er fortsatt mange som befinner seg bak murene.
Massakren ble unntaket. Demokrativåren i 1989 fortsatte – selv om det efterhvert ble høst. Kommunistdiktaturene falt på rekke og rad; Tsjekkoslovakia, Ungarn, DDR, Polen, Bulgaria, Romania. Ikke alle ble like ublodige. Tyskland ble gjenforenet, og mange av landene ble medlemmer av EU og NATO.
I Folkerepublikken China har Kommunistpartiet beholdt sitt maktmonopol. Og undertrykkelsen fortsetter. Det viser ikke minst forsøkene på å sensurere internett. I Nettavisen opplyses det at regimet til diktaturen Hu Jintao slår hardt ned på alle forsøk på markeringer denne dagen. Og i kinesiske medier er det intet å finne om massakren. Morderne går fri, ofrene forties, og de pårørende forfølges og straffes.
Denne artikkelen er skrevet for å fortelle Det kinesiske kommunistpartiet at deres ugjerninger alltid vil bli husket. De modige martyrene for frihet i China vil aldri bli glemt.
På redaktørens blogg finnes også en oppdatert gjengivelse av Liberalerens 2.artikkel, 05.juni 1999; «Der individet intet betyr«.
