Det kreves konsesjoner for omsetning av videogram, i følge Lov om film og videogram.
Det er kommunene som tideler disse bevillingene, og konsesjonene kan gis i perioder på opptil fem år. Skribenten har i dag snakket med en filmforhandler som ikke visste om ordningen. Han har drevet ulovlig i mange år, uten at det har medført samfunnsmessige skader. Denne konsesjonsordningen er tullete, på lik linje med andre konsesjonsordninger.
Kommunene organiserer denne konsesjonsordningen på ulike måter. I mange kommuner er sakene delegert til administrasjonen, mens i Bergen kommune er det Kontor for skjenkesaker som administrerer ordningen. En del kommuner er ikke spesielt nøye med å praktisere denne konsesjonslovgivningen, noe som gjør ordningen svært unødvendig. Tillatelse for å omsette filmer høres ut som et tungrodd, byråkratisk system. Kommunene har for eksempel ikke samme behov når det gjelder tobakk, men på alkohol er det lignende regler.
Det bør være fri etableringsrett uten innblanding fra politikerne gjennom konsesjoner, også på det vi kaller videogram Aktører som er useriøse, uten at skribenten skal komme med definisjonen på useriøs, vil bli straffet av forbrukerne. Dessuten finnes det paragrafer i dagens straffelov som ivaretar det politikerne er ute etter i denne konsesjonslovgivningen. Et foreldet system som for lengst er klar for utskifting.
