er gjenstand for en kronikk i Bergens Tidende. Men hvilke kriterier har man brukt for å komme frem til hvilket diktatur som er verst?
Nå finnes det mange diktaturer i verden. Dessverre. Efter Murens fall i 1989 og demokrativåren i Øst-Europa den høsten hadde nok flere enn meg håpet at det gikk riktig vei.
Den rette veien er efter min mening at innbyggerne selv velter makthaverne, akkurat slik Thomas Jefferson skrev om i Uavhengighetserklæringen; «Vi mener at regjeringer er innstiftet blant menneskene for å sikre disse rettighetene, og at de bygger sin rett til å styre på samtykke fra dem de styrer over. Når en styreform blir slik at den skader disse formål, har folket rett til å avskaffe den og sette opp et nytt styre, bygd på de grunnsetninger og organisert i de former som synes best skikket til å sikre velferd og lykke.»
Den rette veien er ikke at noen utenfra finner ut at dette regimet er så ille at vi må hjelpe innbyggerne i å bli kvitt det. Så vi invaderer (til unnsetning for de undertrykkede). For de undertrykkede kan jo fort mistenke at man er ute efter annet enn å hjelpe dem. Frigjøre landets ressurser, for eksempel..
Nok om det.
Temaet er alvorlig. I BT-kronikken er det Nord-Korea som er utpekt som verdens verste diktatur. Fullt forståelig. Men så var det dette med kriteriene, da.
Er det antallet mennesker som lider under diktaturet? Isåfall kan det ikke være Nord-Korea, eftersom mange diktaturer har langt høyere antall innbyggere enn museet over Kim il Sungs galskap.
Er det graden av full kontroll over undersåttenes liv som er kriteriet, stiller Nord-Korea sterkt. Dét er det liten tvil om. Landet er svært lukket, og bruker utpressing som offisiell linje i utenrikspolitikken. De lover å la være å angripe nabolandene – om de bare får internasjonal matvarehjelp til å bøte på hungerskatastrofen i landet (som de påstår er skapt av dårlig vær – men mer sannsynlig er katastrofalt feilslått politikk like ansvarlig), de lover å ikke utvikle atomprogrammet – bare de får.., osv. osv.
Nord-Korea er et avskyelig regime, et av verdens gjenværende 5 kommunistland (de andre er China, Laos, Vietnam og Cuba).
La oss heller ikke glemme alle de andre diktaturene. For eksempel alle de i Midt-Østen, som er en blanding av eneveldige monarkier og teokratier (religiøse diktaturer).
Dagsavisen har lenge kjørt en serie med faste spørsmål til utvalgte intervjuobjekter. Serien heter Dagens navn. Et av de faste spørsmålene er «Hvilken person kunne du tenke deg å være for en dag?». Overraskende svarer mange George Bush – for da kunne de gjøre om på invasjonen i Irak, be om unnskyldning for alle diktaturene USA har støttet siden 1945, etc. etc.
Selv ville jeg vært den eller de som bestemmer i China. For da kunne jeg avskaffet dødsstraff, og tortur, frigitt politiske fanger, opphevet okkupasjonen av Tibet, fjernet sensuren av media (inkludert internett), – og avskaffet ettpartidiktaturet.
Dessverre intervjuer ikke Dagsavisen meg.
Forøvrig anbefales kronikken i BT, for å få innsikt i tilstanden i det røde diktaturet Nord-Korea.
Måtte det falle, jo før jo heller.
